Tenke sjæl

Angelica Askvik minner oss på å tenke sjæl. Til tross for at det er enklere å bare gjøre som du blir fortalt, snarere enn å prøve og feile.

Utenfor bilvinduet danser trærne, familien er på vei til hytta og på radioen traller den kjente stemmen til Trond Viggo: «Du må tenke sjæl..». Kan ikke huske hvor gammel jeg var, men jeg hadde sannsynligvis en lugg av ekte blondt hår. Ikke som i dag. Og «My little pony» joggedress. Og sangen, den gikk rett til hjertet mitt. Ikke at jeg var i nærheten av å være noen rebell, men Trond Viggo han forsto seg på sånne som oss. Barna.

Han sang:

«Tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa.
Ikke vri deg unna, ikke være likeglad.
Ikke late som du ikke mente det du sa.
Ikke si som andre.
Du må tenke sjæl.»

Hvis jeg gjorde ting rett var jeg jo flink. Hvis jeg var flink, ville det jo gå bra med meg.

Det virker så innlysende, men som liten jente var det godt å høre at det var bra. Bra å tenke sjæl. Så gikk vi noen år på skole, og et eller annet sted underveis ble tenke sjæl gjort om til, «dette er rett, det er galt og fasiten står bakerst i boka».

Opp og frem

Til en viss grad tror jeg at jeg sluttet å tenke selv. Jeg løste matte-oppgaver etter formelboka, og snekret og pusset brødkurven slik sløydlæreren hadde forklart. Jeg bærer ingen nag til lærerne, de var flotte. Men jeg fant raskt ut at den beste måte å gjøre både lærer og foreldre til lags var å gjøre det slik de sa vi skulle. Hvis jeg gjorde ting rett var jeg jo flink. Hvis jeg var flink, ville det jo gå bra med meg.

Mitt første tegn til å avvike fra å være «intelligent» kom på ungdomsskolen. Min ganske så konservative skole insisterte på at jeg ikke ble noe hvis jeg ikke valgte tysk valgfag. Og jeg ble iallfall ikke noe hvis jeg ikke begynte på allmennfaglig videregående. I mangel av fransk valgfag og null interesse for tysk, ble det engelsk fordypning på meg. Og hva videregående gjelder, endte jeg på medier og kommunikasjon. Så gjenstod det å se om jeg ville lykkes, til tross for dystre spådommer.

Et velmenende råd

Et par år inn i mitt «dumdristige» valg av videregående skole ga en hardbarket lærer med mange år i bransjen meg et velmenende råd for fremgang her i verden. Jeg husker det som om det var i går. «Angelica! Det er veldig fint at du vil finne ut av ting selv. Og du får det jo til, til slutt. Men alt går så mye raskere om du bare spør om hjelp. Og du vet, de som roper høyest er de som blir hørt!» Igjen, skulle jeg altså ikke tenke selv. Han hadde et poeng, jeg slet nok mye uten at det var nødvendig fordi jeg var sjenert og sta. Jeg tenker ofte på rådet jeg fikk med takknemlighet. Men det å alltid finne raskeste og letteste vei, er det alltid det beste?

Lær ved å feile

Der andre skoler fokuserer på at du skal bestå tentamen eller eksamen i slutten av semesteret, og indoktrinerer deg med de riktige svarene og håper du også forstår. Der sier Hyper Island: lær ved å feile! Det finnes ingen karakterer eller eksamener. Briefene vi jobber med blir gitt av næringslivet, og de fleste betaler faktisk for at vi skal hjelpe dem. Med andre ord får vi oppgaver som betyr noe og engasjer, det skjer i virkeligheten. Det forventes at vi gjør vårt beste for å løse de briefene vi får, men på egne premisser. Om vi ønsker å avvike fra briefen, strekke oss lengre, finne en annerledes løsning som vi tror mer på, så kan vi det! Så lenge vi jobber hardt og har tro på det vi gjør kan vi gjøre nesten hva vi vil. Vi kan gå så langt som å avslutte kundeforholdet, om de står i veien for en fantastisk idé. Men hva hvis vi feiler? Det er greit. Det er faktisk mer en greit; å feile er supert!

Det at noen har troen på at din løsning kan fungere, driver deg lengre.

En personlig prøve

Selv var jeg i en gruppe som trodde vi hadde fått drømme-briefen! Men etter kort tid skulle det vise seg at kunden var en prøvelse utenom det vanlige. Vi klarte ikke å gi kunden det de forlangte på den tilmålte tiden, selv om vi jobbet dag og natt. Det ble satt urealistiske forventninger til oss. Gruppen brøt sammen, krisemøte på krisemøte ble holdt. Skal vi si fra oss kunden, og fokusere på å skaffe praksisplass og eksperimentere med teknologier isteden? Eller skal vi gjennomføre den briefen vi har fått? Det var opp til oss, og vi fullførte! Mange tårer ble felt, vennskap ble satt på prøve, ribbein ble brukket og vi endte opp å jobbe en uke ekstra etter at skolen var avsluttet. De viktige søknadene for praksisplass ble utsatt. Når klassekamerater allerede satt på flyet til destinasjon «byrå og jobb», var gruppen min kun i startgropa av den omfattende prosessen å lete etter vår drømme-praksis. 

Men vi fullførte, ikke med glans og det føltes ikke så godt. Men vi lærte noe! Om å jobbe med det man har, og gjennomføre det som er mulig å gjennomføre. Vi fant sammen igjen til en gruppe som jobbet mot et felles mål. Vi lærte å håndtere vanskelige kunder, og lærte oss verdien av å sette klare grenser. Vi forsøkte, vi kjempet, vi feilet og vi vant. Vi vant fordi vi lærte!

What do you think?

Der andre skoler har gjort sitt beste for å sette ting inn i system og meisler ut veien for deg og forteller deg akkurat hvordan du skal utføre oppgaver, sier Hyper Island: hvordan vil dere at skoleåret skal være? Hva forventer dere? Hva vil dere fokusere på? Hvem vil dere skal komme og forelese? Og spør du om noe, får du som student alltid til svar: «What do you think?» Av og til kanskje litt for konsekvent; «Hvor er toalettet?» Svar: «Where do you think?».

Men det har lært oss til å tenke sjæl!

Det å få tilliten til at du finner ut av dette selv, er som en tenngnist til kreativitet og initiativ. Det at noen har troen på at din løsning kan fungere, driver deg lengre. Jeg tror «What do you think?» er selve spiren til alt engasjement og hardt arbeid på Hyper Island. Vi blir gitt frie tøyler til å bli best, akkurat på den måten vi vil. Vi er ansvarlig for ikke bare vår egen læring, men hvordan vi lærer. Vi er ansvarlig for å gjøre hverandre gode, blant annet ved å dele kunnskap. Det oppfordres til å holde workshops i programvare eller lignende, slik at andre kan dra nytte av den kunnskapen som allerede finnes blant oss. Men hva det skal være workshops i, hvordan vi skal gjennomføre og hva innholdet skal være er opp til oss. I en klasse på 70 mennesker fra hele verden er vi selv kilden til kunnskap. Vi vet at når året er omme, vil vi være spredt verden over. Dette er også med på å skape kunnskaps-hunger. Vi vil lære så mye vi absolutt kan av hverandre, mens vi har muligheten. Derfor sitter studentene til langt utpå kvelden hverdag som helg. Derfor har Hyper’s sjeldent et liv ved siden av skolen. Det er dyrebar og begrenset tid! Selv om en tur på den lokale pub'en også brukes som et fast innslag eller avbrekk. Men oftest, for å prate om prosjekter.

«What do you think?» er et behagelig og enkelt svar å gi. Men det bidro å gjøre oss til proaktive problemløsere.

Finnes det håp?

I og med at jeg er 28 år, rotløs, kjæresteløs, husløs og i skrivende stund arbeidsløs! Har jeg kanskje ikke lykkes, slik de forventet på ungdomskolen, da fremtiden skulle stakes ut.

Men jeg er lykkelig, jeg har fulgt drømmene, hatt en morsom reise og vet jeg får til det jeg vil. Jeg kan tenke sjæl.  

***

Angelica Askvik har etter Hyper Island fått plass i Kitchen sitt talentutviklingsprogram, Energy Pool. Der jobber hun som IAD i kreativt team med venninnen og tidligere Hyper Island student Reidun Solvik.

Kommentarer

Christin Malén Andreassen

Art Director i Apple

4 år, 2 måneder siden

Utrolig fint skrevet!

Angelica Askvik

Interactive Art Director / Kreatør i Dinamo

4 år, 2 måneder siden

Søt du da=) takk Christin!

Silje Gabrielsen

UX & Design Director i SPOND AS

4 år, 1 måned siden

Helt enig med Christin! Takk for at du beskriver så godt hvordan det er å gå på Hyper Island. Et av få år jeg gjerne skulle gjenopplevd gang på gang.

Angelica Askvik

Interactive Art Director / Kreatør i Dinamo

4 år, 1 måned siden

Kjempehyggelig tilbakemelding Silje,takk. Herlig å høre at teksten treffer, og at du kjenner deg igjen!

Logg inn eller opprett en konto for å være med i diskusjonen.