60 dager og 60 netter i Praha

Fabian Bjørne-Larsen forteller om hvordan det er å være utplassert hos reklamebyrået McCann i den tjekkiske hovedstaden.

Selfie fra Praha: Camilla Antoinette Bøgh og Fabian Bjørne-Larsen.

På jakt etter å øke kunnskap, forbedre ferdigheter og pynting av CV dro jeg til Tsjekkia. Ett år igjen på Westerdals Oslo ACT, seks måneder til praksis, og mappen føltes skuffende tynn. Der reklameideer tidligere myldret har Westerdals satt haikudikt i forsetet, resultatet var at jeg stod i fare for å møte til jobbintervju med lite annet enn to casefilmer og sytten limericks.

Sammen med en like ambisiøs Art Director fra skolen, Camilla Antoinette Bøgh, hoppet vi på det beste og første toget vi fant: McCann Praha.

Vi sendte over de ideene vi var mest fornøyd med og la ved de blideste bildene av oss selv. Én uke senere var vi på flyet.

Første dag på jobben

Vi blir vist til hver vår pult. Vi åpner Mac-ene. Kikker rundt i det åpne kontorlandskapet.

Klokken tikker. Jeg leser VG. Camilla leser VG. Foreløpig har ingen hilst på oss. Hva skjer videre? Skal vi ut og jakte kunder? Skal vi kaste ball? 

Da klokken ringer lunsj kommer en liten gjeng bortom. «Lunch?» sier de. Vi tripper fornøyd etter. I Praha spiser man lunsj på restauranter, og restauranter finner du på hvert gatehjørne. Vi forsøker å gjøre inntrykk på gjengen. Vi smiler, ler, snakker om norske kuriositeter. «Hehe, yes, this is snus». «In Norway we eat lunch in cafeterias». «Hehe, yes, we’re all basically Swedish». De skratter. Vi er innafor. 

Etter lunsj kommer vår første brief. 

Dagene som følger blir fylt med småoppgaver. TV-reklameideer for leskedrikker, adshels for bildekk, digitalt innhold for brus. Vi printer og klipper, korrekturleser PowerPoint-presentasjoner og spiser lunsj på restaurant. Folk jobber lenge. Selv når vi går klokka 18:00 føles det tidlig. Det tar tid å bli godt kjent. Vi er midlertidige fosterbarn i en tsjekkisk storfamilie.

Etterhvert får vi noen større prosjekter, da føles det mer som hjemme. På skolen får vi jevnlige tilbakemeldinger, skryt og ros, men her har vi ikke oversikt over hva som ender hvor. Kanskje noen av våre skisser allerede pryder Clear Channel sine rammer langs gamlebyen? Ingen vet. En sjelden gang i blant kommer skrytet - og da treffer det hardt. «Hey, this is pretty cool! :)» lyder en mail. Prosecco poppes, nå blir det feiring.

McCann-Ericksons kontorer i  Praha.

Tsjekkia er resultatet av å putte ekskommunister i varmen. Tsjekkia er Soviets Konstantinopel. Folk er kalde og harde som russere, men like frisinnede og avslappede som italienere. På jobb har folk med hunder i hopetall, den ene søtere enn den andre. De tasser rundt og logrer på hver Key Account Manager de finner. På spesielt gode dager åpnes spritflaskene klokka 13:30, og dersom man fremdeles er på jobb ved kveldstid kan man tidvis få eimen av cannabis innover nesen.

Folk jobber lenge. Jobben blir livet.

De smiler og ler, og musikken spilles høyt, men arbeidet de leverer er dønn seriøst, og forventningene er skyhøye.

Jeg kikker opp fra forslag til payoffs på ølreklamer, og vinker farvel til et team som må gå på dagen. Kun én pitch i vasken, og pultene deres stod tomme.

– Dette skal i mappen

Vi er bare på internship, og er usikre på hvor stor plass vi skal ta. Vi har mange ideer, men hierarkiet er langt og bredt. Vi gjør alle oppgavene vi får iherdig, og håper vi blir lagt merke til.

En av KAM-ene som ender opp med å legge merke til oss er manager for et tsjekkisk band. Han er misfornøyd med treatmentene han har fått til en planlagt musikkvideo. Han sier at det bare er å sende forslag dersom vi har noen kule ideer til sangen.

Måneden etter ser vi resultatet av vårt verk. Manus, visuals, costume og set design, til og med co-regi. Dette føles som tvers igjennom vårt arbeid.

Når slutten nærmer seg har vi rukket å bli kjent med flere. Vi har hatt vorspiel, nachspiel og opplevd ekte tsjekkisk jobbgrill.

Vi fikk ikke reklamefilmideene vi gav dem på lufta (enda), men dette, dette skal i mappen:


Fabian Bjørne-Larsen har tidligere studert kunstig intelligens og kognitiv vitenskap i Bergen og Seoul, han arbeider deltid i ANFO, og jobber seg mot kreatørdrømmen.

Camilla Antoinette Bøgh, en Art Director av interesse og ambisjon, har ledet Gullkalven og vært involvert i flere studentmagasiner og -prosjekter, blant annet Westerbrief sammen med Fabian.

Kommentarer

Ingen kommentarer ennå.

Logg inn eller opprett en konto for å være med i diskusjonen.