Jeg er en and. Og det er nok du også.

Det sies hvert år: Reklamebransjen er en andedam. Alle kjenner alle og Gullblyanten er en intern konkurranse hvor man premierer hverandre. Men rett skal være rett, det varieres litt også. Som i år.

Fra det vanlige sukket om at det er de samme trynene som sitter i juryen for Gullblyanten hvert år, kan man i år høre sukk om hvem alle disse nye trynene i juryene er. Det er ikke lett.

Men viktigere enn spørsmål om gamle og nye tryner, er svar på hva som kan gjøres for å styrke tilliten til at juryeringen ikke preges av annet enn jakten på de beste jobbene. Uavhengig av hvem som har laget dem.

En ting vi kan gjøre er å utvide flokken av ender. I Gulltaggen henter vi for eksempel jurymedlemmer fra flere hold enn reklamebyråene. Kunder, mediarådgivere, produsenter, tekniske spesialister og annet skummelt folk er alle blant jurymedlemmene.

Jeg har hatt gleden av å juryere i Gullblyanten i mange år, og er ganske sikker på at et slikt grep ikke ville gjort diskusjonene i juryene verken mindre saklige og lærerike, eller vinnerjobbene mindre inspirerende. Tvert i mot.

En annen ting vi kan gjøre er å innrømme at vi er alle ender. Man skal ikke ha mange år bak seg i bransjen før man har skaffet seg både gamle kolleger med noe å revansjere, eller nye venner med noe å hevde, som for eksempel et felles syn på seg selv som den nye vinen.

Det jurymedlem som ikke er påvirket av denne type forhold finnes (heldigvis) ikke. Det jurysystem som er vanntett i forhold til alle menneskelige forbindelser finnes heller (også heldigvis) ikke. Men kan det da ikke gjøres noen ting?

Her er to ganske enkle grep. Det ene er å utvide den offisielle definisjonen av hva som utgjør inhabilitet. I Gulltaggen i år har vi føyd til følgende: ”Et jurymedlem er også inhabil dersom ens partner eller samboer har bidratt til å lage arbeidet.”

Denne listen kunne vært gjort mye lengre og ville blitt meningsløs lenge før man hadde rukket å inkludere nachspielbekjentskaper og fjesbokvenner. Men vi har likevel tatt med denne markeringen for å sette en formell grense, og for å gi jurymedlemmene et hint om at personlige forhold kan være grunn til inhabilitet.

En annet grep som jeg håper kan være med å hindre taktisk stemmegivning og på sikt øke tilliten til juryarbeidet, og dermed gjøre det enda gjevere å vinne, er å offentliggjøre hvordan hvert jurymedlem har stemt – etter at vinnerne er kåret og festen er slutt. Det skal vi gjøre i Gulltaggen i år.

Det vil da bli åpent for alle, både for de som har stemt og for de som har sendt inn arbeider til konkurransen, hvor avgjørende et enkelt jurymedlem og en enkelt stemme kan være. Det tror jeg kan gjøre både glade vinnere, dårlige tapere og alle andre i andedammen både mer ydmyke og mer kloke.

På fredag offentliggjøres vinnerne i Gullblyanten 2008. Hva med å offentliggjøre hvordan alle gamle og nye tryner stemte på mandag – her påKFs nettsider?

Det må da gå and!