Lærlingkompaniet: Fruktkake

Tredjeklassingene på Westerdals får kjørt seg som lærlinger i tre måneder, og redaksjonen hører hvordan det går med dem. Denne uken har vi snakket med Synne Moen Tøften, en god kunde av NSB og dagpendler til Fruitcake i Vestfold.

12117 d62e3 original

Hvorfor Fruitcake?
– Jeg ville jobbe i et designbyrå og husket Fruitcake-Eivind fra besøk i 1. klasse der han viste frem alle skissebøkene sine. Det er ikke mange som jobber med grafisk design for spillefilm, nettopp fordi Fruitcake får alt som er å jobbe med. I tillegg er lokalet Fruitcake holder til i (forøvrig en nedlagt jernbanestasjon) et inspirerende sted å være, man har alt lagt til rette for å komme opp med de gode ideene og gjennomføre dem. Jeg liker meg på bygda, ingenting som distraherer deg i å gjøre jobben din, og bra slankekur også. Her finnes det ikke en kiosk på én mils avstand, og der har alt godteriet gått ut på dato i tillegg. Det passer meg utmerket, så mye stillesitting denne bransjen medfører.

Langt nok.
– I motsetning til Christin Andreassen i klassen som reiste det lengste hun klarte ut i verden (New York) for å finne seg en praksisplass, reiste jeg lengst mulig inn på bygda. Noen må jo tørre å ta den utfordringen også.

Hvordan er det å pendle?
– Det er ikke ofte man får anledningen til å reise gjennom tre fylker på en time. Ser man bort ifra alt NSB-tullet som har vært i det siste, så går det helt fint å pendle. Det hadde nok vært ganke kjipt å pendle alene, men nå er det heldigvis sånn at Veronica i Fruitcake også bor i Oslo. Sande føles ut som en dansk ferieby, så det er overhodet ingen grunn til å klage.

Hvordan fikk du praksisplassen?
– Jeg dro med buss, og tog, og båt og fly for å komme meg til lille Galleberg i Sande i Vestfold for å vise mappa mi. Man burde egentlig stikke rundt oftere og vise mappe. Det er nesten for koselig!

Hva slags arbeidsoppgaver har du?
– Fruitcake jobber med utrolig mange prosjekter samtidig. Jeg har jobbet mest med en norsk spillefilm som kommer til høsten. Akkurat nå er det ganske hektisk, fordi vi skal ha klar filmplakaten denne uka. Å jobbe med spillefilm er en lang prosess, det er mange runder med produksjonsselskapet før man velger plakat. Så vi har laget sykt masse skisser. Er veldig fornøyd med at jeg har fått jobbe med denne filmen: den har ingen kjente skuespillere, ergo kan man utfordre artworket mer, og det kan man like. Ellers jobber jeg med en bokserie og skal ha fotoopptak en gang i mai. I og med at det kun er to som jobber fast i Fruitcake, får jeg være ordentlig med på prosjektene, i motsetning om det var 50 som jobba i firmaet. Jeg blir tatt på alvor.

Hva har du lært så langt?
– Har fått en del tips ved å studere hvordan Eivind legger frem en presentasjon for en kunde, hvordan han legger opp taktikken, hva man skal gjøre for å overtale kunden til å like det du vil at de skal like osv. Vi lærte dette på Westerdals også, men nå får jeg observere en som er skikkelig proff på det. Det er veldig spennende. Bare det å være i dette lokalet, er lærerikt, og de har det beste bibilioteket jeg har vært borti. Og jeg kan låne så mye jeg vil. Jeg har også lært at kroppen kan leve på knekkebrød og ikke brød til lunsj.

Hva er dine ambisjoner etter endt praksis?

– Jeg vil jobbe et sted som lager ting som er synlige. Planen er å jobbe et år, for så å flytte til San Franscisco og studere typografi eller grafisk design. Jeg vet ikke hva drømmejobben er, synes det dukker opp jobber overalt som høres kule ut. Man vet jo ikke hvordan drømmejobben er før man har testet den ut. Men hvis det er sånn at jeg må svare, så er det nok å jobbe som musikkvideoregissør i utlandet eller designer i Gina Tricot eller H&M.

Er dette drømmejobben?
– Ja, det er det, men det hadde nok blitt tøft med pendlinga i lengden.