Grading in the dark
Det er ikke alltid at en stillingstittel godt nok forklarer hva folk gjør i jobben. I vår nye fagspalte Spesialisten snakker vi med eksperter innenfor sitt felt. Førstemann ut er Julien Alary, senior colorist i Nordisk Film Shortcut.
Hva gjør en colorist? Jo, vedkommende blander opp og nyanserer farger, som i det engelske verbet «grade». Julien Alary begynte å grade i 2000 og har jobbet på uttallige reklamefilmer og spillefilmer siden.
– Coloristens rolle i filmproduksjon har blitt stadig viktigere. Verktøyene har blitt mer utviklet og kan gjøre mye mer for en film enn for ti år siden. På fransk heter en colorist en «étalonneur». Etalonner betyr å kalibrere, eller enda riktigere «å utjevne». Og det er det vi først og fremst gjør. Vi jevner ut filmens lys og farger slik at det ikke hopper for mye mellom hvert klipp og får en fin «flow», forteller Alary.
Tools of the grade trade. Foto: Line Slotnæs
Kan man utdanne seg til å bli colorist?
– Ja, men den beste læren er nok å være assistent. Det er fint om du har bakgrunn fra stillsfoto eller film. Selv har jeg en uferdig Master i filmvitenskap. Jeg bodde nærmest i et mørkerom en periode og jeg har jobbet på filmsett som lysassistent. Blandingen av filmteori og filmpraksis ledet meg fram til colorist-faget. Og jeg har bruk for begge deler når jeg jobber.
Det finnes utallige looks og jeg ser nye veier å gå hele tiden. Og det er nettopp det som gjør faget så morsomt.
Hva er forskjellen på spillefilm og reklamefilm?
– På reklamefilmen sitter coloristen med regissør, fotograf og de kreative fra reklamebyrået. Mye av jobben handler om å forstå hva slags look kunden vil ha, for i gradingen sitter man med en million muligheter. En «mellomting» er et ord som blir mye brukt i denne sammenhengen. Ofte kan man stille seg spørsmålet: Skal man ha en «look»? Da mener man om filmen skal se ut som om den er litt skrudd. Eller om den ikke skal ha en «look», som forøvrig også er en look: Den naturlige looken.
Filmens elektroniske gruvearbeider. Foto: Line Slotnæs
– På spillefilm har man en litt annen tilnærming, for min del går jeg mange runder. Prøver først å jevne ut hele filmen og så kommer looken av seg selv etterhvert. Det er viktig å ikke feste seg ved et enkeltbilde for lenge, men heller gå videre. Etter noen runder vil filmen sette seg stadig mer for å så bli en slags enhet. Det er ikke uvanlig å bli bedt om å lage en look á la «Den fabelaktige Amélie fra Montmartre», men da må man også tenke på at det var hele produksjonsdesignen som ga Amelie mye av looken. Å få et hvitt kjøkken til å bli «Amelie» er vanskelig. Da måtte du bevisst ha puttet inn røde og grønne elementer inn i scenografi og kostyme. Av og til får jeg skryt uten å ha gjort stort annet enn å legge på kontrast og jevnet ut filmen, fordi filmen allerede var sterk på foto, scenografi og kostyme. Om ikke «location er alt» så er i hvert fall location veldig viktig, forteller Alary.
Originalbilde, slik det kommer fra kameraet.
Etter grading: Her er det lagt på mer kontrast, pumpet opp blåfargen i himmelen og gjort bildet varmere.
Hender det at colorister overdriver?– Med de mulighetene man har i dag er det lett å skru seg bort. Jeg har sett filmer som har blitt over-gradet, og da blir fokuset mer på form enn innhold. Det er viktig å beholde det naturlige lyset. En film skal kunne sees om tyve år uten å være utdatert. Alle filmer fra hvert tiår vil ha sitt særpreg, men det ligger mere i mote, medium, samfunn og historie enn hvordan den er skrudd etterpå. På visse reklamer eller musikkvideoer er selve looken viktigere. Det er veldig gøy å jobbe med fordi man kan dra det lenger, fortsetter Alary.
Man kan vel konkludere med at det er innholdet som er viktig og ikke hva det er skutt på. Men det hjelper om det er skutt på film.
Vi ber Julien liste opp noen forskjellige «look»s.
- Nittitalls-looken, som har dypsvart og gjerne litt grønt i seg
- Svenske-looken eller «acne»-looken, som er veldig lett i det sorte, kanskje litt fersken i høylysene og cyan i skyggene.
- Cyan-looken. Turkis gir en meget fin dynamikk i bildet
- Sletaune-looken som ifølge ham selv er å gjøre alt spygrønt, slik at det ser kult ut
- Motpolen til cyan er magenta på fargehjulet – altså magenta-looken
- Camilla Akrans-looken, som har en sterk farge i skyggene
- Tjernobyl-looken
- Mahogny-looken
- American-thriller-conspiracy-action-looken blanding av oransje og grønt
- Michael Bay-looken
- Danske-looken
– Det finnes utallige looks og jeg ser nye veier å gå hele tiden. Og det er nettopp det som gjør faget så morsomt. Iveren over å ta fatt på noe nytt og tenke «hmm, hva skal man gjøre her?».
Film vs digital
Hva foretrekker du? Film eller digitalt?
– Jeg liker uten tvil film best. Kvaliteten, fargedybden, dynamikken og sjarmen. Man får finere hudtoner. I 2012 jobbet jeg på fire spillefilmer og noen reklamefilmer som ble skutt på film. Det var nok det siste store filmåret. Laboratoriene legges ned én etter én. I år har jeg ikke jobbet med en eneste spillefilm på film. Når det er sagt så ser jeg fordelene med digitalt. Når jeg ser på filmer som «Drive» av Nicolas Winding Refn eller «Amour» av Michael Haneke tenker jeg ikke på at den er skutt digitalt, men at det har et nytt uttrykk som er fint, og at det blir stadig bedre. Man kan være mye raskere, bruke mindre lys og ta opp mere materiale. Visse filmer klarer jeg ikke å se på nettopp fordi de ser for digitale ut (eksempelvis enkelte Michael Mann-filmer). På andre stiller jeg ikke spørsmålet en gang. Man kan vel konkludere med at det er innholdet som er viktig og ikke hva det er skutt på. Men det hjelper om det er skutt på film.
Noen spesielle prosjekter du er veldig fornøyd med?
– Jeg har vært heldig og har jobbet med mange fantastiske prosjekter. Det var stort å jobbe på den siste filmen til Jan Troell, «Dom over død mann». Den siste dagen bestemte han seg for å gjøre filmen svart/hvitt og vi måtte skru om hele filmen. Det ble veldig fint.
***
