B-stilling

Da vår egen Spellemannpris i fjor gikk over til å bli kjønnsnøytral, ble det regnet for å være en seier for kvinnesaken.

Spellemanns kjønnsnøytralitet er ikke banebrytende og vi er heller ikke alene i det gode selskap. Året før gikk den 53 år gamle Grammy-prisen foran med et godt eksempel og bestemte bort kjønnsspesifikke kategorier for all fremtid. Og motivet til en av kulturverdens mest tungtveiende utmerkelser? Ikke for å tilfredsstille en gjeng rabiate furier med røde sokker. Nei, for å øke nivået.

Av samme grunn finnes She Creatives, en frivillig organisasjon for kvinner i kreative yrker. She Creatives er ikke en gjeng blodfeminister som tilfeldigvis kan tegne, men et profesjonsorientert nettverk som ønsker å synliggjøre de kvinnene som er flinke til å gjøre jobben sin. De tillater seg litt taletid i forsamlingen for å få til en diskurs, og for å få inn noen kvinnelige meningsbærere der premissene utformes, leses opp og vedtas. Og helst fra ulike grener; en kvinne alene er ikke en representant for sitt kjønn.

Hvordan sømmene er sydd sammen

I vår egen bransje er det ikke vanlig å dele opp i mannlig og kvinnelig. Vi kan lene oss tilbake i sofaene med en liten Zacapa og fnyse lett mens vi sjekker hvor mange dager det er til Gullblyanten. Våre priser er nemlig ikke sånn, vi klarer på kreativt vis å dele ut en drøss med edelt metall uten å dele det inn i så fantasiløse kategorier som edlere deler. Men ved en nærmere titt er kjønnsstereotypene i høyeste grad i live. Den kreative bransjen er langt mer konservativ enn man kanskje tror.

Fra sin begynnelse på 60-tallet har ikke bransjen behøvd å revitalisere sine strukturer. Preget av høy grad av kundeorientering og fravær av tradisjonelle yrkeskriterier virker bransjen elastisk og proaktiv, men denne fleksibiliteten gjelder ikke for rangorden à la kjønn. At damene har mannfolka foran seg i køen, er ikke typisk for vår bransje alene, men det er viktig å innse at det tilsynelatende kjønnsnøytrale og moderne ikke helt er der likevel.

Prosjektlederen er kvinne, konsulenten er mann.

Standard fordeling av arbeidskreftene har ikke endret seg mye siden Don Drapers dager, fremdeles er teamene kjernen i prosjektdrevne, kreative byråer. Og ingen har vært opptatt av å endre et tilsynelatende winning concept. Hvem som gjør hva hvor følger også den gamle oppskriften, og googler man tilfeldige reklamebyråer ser man tendensen: Prosjektlederen er kvinne, konsulenten er mann. I sin bok «Den Usynlige Hånd» skriver forsker Kari Nyhus Solbrække at dette bestemmer hvordan vi oppfatter «hvem som er best skikket til hva». Egenskapene får kjønn, selv om stillingsbeskrivelsen ikke har det. Dette er med på å grunnløst skvise kvinner ut av roller og posisjoner i kreativ produksjon.

Det er forskjell på aristokrati (styrt av de beste) og oligarki (styrt av de få). Bransjen beskrives også med uttrykket adhockrati, der det er vanskelig å skape en standard på grunn av arbeidets art. Men i virkeligheten viser det seg at reklamebransjen har bedre innarbeidede forskjeller mellom toppsjikt og bunnivå enn mange andre bransjer. Og kvinner ramler gjerne ned på bunnen, delvis fordi de ikke er menn og delvis fordi kvinne- og morsrollen fremdeles er uløselig knyttet og et praktisk hinder for å klatre i lederhierarkiet.

Kvinnesak – nå igjen?!

Det er sensitivt å snakke på vegne av kvinnene. Man risikerer å måtte brøyte seg gjennom årtier med oppbyggede fordommer og kvinnesaks-tretthet. Spesielt gjelder dette disipliner hvor man helst skal være litt oppesen. Tegn på at du betrakter deg selv som en som behandles som underlegen, for eksempel ved å påpeke at du ikke får det de andre får, blir oppfattet som en invitasjon til å rakkes ned på.

Innstillingen sitter pussig nok som en ryggmargsrefleks, selv i en øyensynlig fordomsfri og nyskapende bastion. Det sier jo sitt når en ung kreatør på tomannshånd får høre av en av bransjens nestorer at hun er «modig som prøver seg på det hun prøver seg på, hun som er ei ung jente.» Og la det være sagt: det hadde ikke noe med at hun var ung å gjøre.

Tendensen kalles homososial reproduksjon, og gjennom den sementeres kjønnshierarkiet.

Naturligvis kan man argumentere at alder er et større problem i reklamebransjen enn kjønn, men skjeler vi tilbake til Solbrække blir det tydelig at i Gutteklubben Grei er alle nettopp gutter. Favoriseringen av det som etterhvert forstås som «mannlige egenskaper» skaper denne mannsdominansen, og blir også en bevarer av de samme holdningene. Man(n) velger rett og slett ut medarbeidere som reflekterer dem selv, og da faller enhver kvinne utenfor. Tendensen kalles homososial reproduksjon, og gjennom den sementeres kjønnshierarkiet.

Den generelle lederrollen overlapper nemlig med begrepet skjema, altså en standardoppfatning av hvilke egenskaper og atferd som inngår i en rolle.*

Mannlige ledere handler derfor utfra en illusjon om at menn er bedre egnet fordi de er menn, en egenskap som slår knock-out på alle andre meritter. Og hvelvet over denne kjønnsfokuserte, kollektive narsissismen, hardner det berømmelige glasstaket. Derfor er det verdt å ta opp tråden.

Vitenskapens verden

Det er i sannhet paradoksalt, det norske likestillingsparadokset. Kan man lissom ikke være produktiv bare fordi man har en nøkkelrolle i reproduksjonen? Eller er det mer enn bare maskulin uvilje til å dele posisjoner som bremser kvinnenes vei til toppen?

Undersøkelser har kommet frem til at kvinner ikke liker konkurranse.** En studie viser at dersom størstedelen av lønnen kommer som resultat av konkurranse, er dette avskrekkende for kvinner. Så mye faktisk at kvinner ble redusert fra 54 prosent andel som interesserte seg for to test-jobbtilbud, til en stakkarslig seks prosent andel av dem som de facto søkte stillingen. Studien tilbyr ingen konkret årsak, men nevner at det delvis kan komme av sosialiseringen fra barnsben av. Gutter blir oftere oppmuntret til å konkurrere, for eksempel i sport, jentene i større grad opplært til samarbeid.

Ofte vil kvinner som ber om mer «straffes» av både kvinner og menn, og oppfattes som mindre hyggelige.

Er det dette som skaper glasstaket mellom kvinner og toppsjiktet av bedriften? Mange forfremmelser skjer nemlig ved at den ansatte selv går til ledelsen og hevder sin overlegenhet. Kvinner kaster seg i liten grad ut i en slik kompetitiv rulett. Foreløpig er det ingen undersøkelser som påviser forskjeller i ytelse og resultat mellom kjønnene, men mennene tror seg overlegne og det gjør jammen sjefene og! *** Altså er tradisjonen i en bransje med på å skape en diskrepans mellom innbilte kvalifikasjoner og faktiske evner.

I tillegg til kvinnenes mangel på suffisanse og konkurranseinstinkt, begrenses de av sosiale konvensjoner innad i bedriften. Ofte vil kvinner som ber om mer «straffes» av både kvinner og menn, og oppfattes som mindre hyggelige. Denne avsløringen er viktig og bisarr på samme tid, og underbygges av at ledere utviser større motvilje mot en kvinnes lønnsøkningskrav enn en manns, og at kvinner selv er mer tilbøyelig til å forhandle lønn dersom de skal arbeide i team med en annen kvinne, enn med en mann. ****

Ok, så alle disse akademiske konklusjonene. Hvordan skal vi forholde oss til dem? Det handler ikke bare om å sysselsette forskere, for deres funn viser at mange rekrutteringer er basert på en oppfatning av egnethet snarere enn faktisk potensiale.

Vi betrakter «Mad Men» med skrekkblandet fryd, men de grunnleggende strukturene er der fremdeles, og det kan virke som damene er med på å vedlikeholde dem.

Søk etter nye oppdateringer

Likestilling er et konsept som må fornyes etterhvert som samfunnet utvikler og endrer seg. Av alle.

She Creatives forkynner at kvinner også selv må fokusere på sine holdninger og gjøre seg relevante. Også kvinner er nødt til å ta noen standpunkt og stå for dem, før de vet om det går hjem hos publikum. Alle må ta noen sjanser. Og fjorårets ordveksling om Trys påståtte suksessoppskrift re-aktualiserte dette: Dersom man følger strømmen og gjør kopier av egne eller andres populære arbeid, vil man oppdage at dette gir negativ effekt. Målgruppene er krevende og oppdaterte, de vil heller ha noe nytt og underholdene enn 12 nyanser av samme reklame-idé.

She Creatives etterstreber mobilisering av talent og vise frem forbilder både innad og utad.

Kvinner utgjør en god prosent av den samlede arbeidsskokken, så de har stor gjennomslagskraft om idéene er på plass. She Creatives etterstreber mobilisering av talent og vise frem forbilder både innad og utad. Dessuten fungerer organisasjonen som et klekkeri for merverdi i homogene grupper. De inviterer alle medlemmer til å pøse på med erfaringer og innsikter i en pool som deretter alle kan fiske i. Dette fører til fler og sterkere innovative strømninger, noe som igjen hever standarden på den totale kreative produksjon. Og det tjener alle på.

Den moderne kreative kommunikasjon handler i bunn og grunn om valgfrihet, og det er viktig å holde liv i en av grunntankene i bransjen: Du må vise det frem så verden får lyst på det. Og du må velge den historien som fortelles best.

Med andre ord kan det å våge satse på en utradisjonell hest avgjøre hvem som ligger i tet. For all del, det skal ikke byttes ut mot erfaring og innsikt. Men om man løfter hodet litt ser man at det finnes mange kandidater utover de «faste» som har de ferdighetene man jakter på. Og mange av disse er nettopp kvinner. Appellen er utilslørt: Tenk litt på det neste gang det skal ansettes noen, en produksjonsrolle skal fylles eller du trenger noe rasende bra industridesign.

Teksten er skrevet av Benedikte Kluge på vegne av She Creatives. Kluge er til daglig prosjektleder og koordinator hos Både Og.

Noter:

* Psykologi i Organisasjon og Ledelse, Kaufmann og Kaufmann 2009

** Arbeidsnotat, Bational Bureau of Economic Research 2010, økonomiprofessor John List, University of Chicago

*** Do Women Shy Away from Competition?, Lise Vesterlund, økonom ved University of Pittsburgh 2005

**** Organizational Behavaviour and Human Decision, Process, Bowels og Babcock