Gullkalven

Jeg møter forbløffende ofte kreatører, flinke kreatører, som er svært lite opptatt av annet enn det som vises i Gullblyanten.
Langt mindre vet de hva som er mulig i den nye kommunikasjonsverden.Dette er akkurat de samme menneskene som stønner over at kommunikasjonsbransjen har gjennomgodt et paradigmeskifte.

Det er jo nettopp i konkurranser som Gullkalven, hvor de interaktive- eller integrerte- eller hva-du-nå-kaller-det-kampanjene dukker opp. De nye ideene. Jeg tenker på arbeider som Claim it, Fortum Active, Only the Good Stuff, Expedia Warm Up, A Penguin’s Tale, Barcley’s og WoWD. For å nevne noen. Og det er denne typen arbeider som setter den nye standarden for hva som er god, innovativ kommunikasjon. Dette er tanker og ideer som går mye av det mange andre lager en høy gang.

PJ Pereira (tideligere ECD i AKQA og nåværende CD og gründer av Pereira & O’Dell) sier ”We must now start imagining what our work will be like in this triangle, sickle, square, cross world. And if you don’t know what that means, you should study even faster.”
Og det er litt det samme her, hvis du ikke vet hvilke studentarbeider jeg referer til, eller for den slags skyld hva ”triangle, sickle, square, cross” er, burde du i alle fall vært på Gullkalven.

Er det slik at en samlet norsk reklamebransje stiller seg ved siden av Margaret Brusletto, Kommunikasjons- og personaldirektør, McDonald's Norge og sier som henne, da hun fikk spørsmål av Kampanje 08.12 2009 om Facebook; “Det kan jeg ikke svare på! Har valgt å ikke bli en del av kaoset”?

Er ikke det å være oppdatert på hva som er mulig en del av det arbeidet det er å være kreatør? Og slik jeg ser det er det fremdeles elevkategorien i Gullblyanten, Gullkalven og Future Lions de konkurransene som utfordrer det som er mulig og det etablerte mest.

Hvis målet med reklamekonkurranser er, som det står skrevet, “å inspirere den enkelte utøver til kreativitet” er det vel ikke noe bedre sted å bli inspirert enn Gullkalven.
Både i Gulltaggen, Gullblyanten og Gullfisken har man sett de fleste arbeidene før, man vet til og med i mange tilfeller hvem som står bak. Og til en viss grad går det an å tippe utfallet. Man kan ikke si at det samme gjelder for Gullkalven.

David Droga (Creative chairman og grunnlegger av Droga5) sier ”You are spending a lot of time studying old work, which inevitably means you can end up replicating stuff from the past, instead of looking to the future”
Og man kan vel unektelig ikke kalle Gullkalven for noe annet enn fremtiden.

I forrige utgave av The Economist kunne ITU (The International Telecommunication Union) fortelle at det i slutten av 2009 fantes to mobiltelefon abonnementer for hver tredje person i verden. Og mens en tiende del av verdens befolkning var online i 2002. Har det nå steget til en fjerdedel.

Disse tallene bør i seg selv være god nok grunn til å følge med på ”det nye greiene” som elevene på Westerdals og andre kreative skoler helt tydelig viser at de behersker.

Jeg sier ikke at alle arbeidene i Gullkalven er ideer som forandrer verden, eller i det minste forandrer reklameverden. Men det er likevel svært ofte her du finner de nye revolusjonerende tankene.

Så hvorfor holder etablerte bransjefolk seg da unna. Er det fordi de ikke forstår? Fordi de er redde? Eller bare fordi de er late?

Når Leo Burnett Worldwide sender en av sine Creative Recruiters til Norge og Westerdals for å ansette unge talenter sier det sitt om hvor de tror nyskapningen i bransjen finnes.

Han kom så vidt jeg vet verken til Gullblyanten eller Gulltaggen.