Resten er enkelt

Geir Skomsøy om hvordan uinspirert design kan forvirre og skape avstand, tross god vilje.

Når kollegaer kommer sammen, luftes det ofte godt i det vide og brede om oppturer og noen ganger litt om nedturer. Jeg minnes en slik samling under et fagseminar for noen år siden da noen designere hadde flokket seg sammen med slikt for øye. Etter hvert kom de til det punktet i samtalen da felles frustrasjoner måtte slippe ut. «Tenk hvordan dette prosjektet egentlig ville blitt om jeg hadde fått det siste ordet, eller om noen bare ville høre på hva jeg hadde å si», var de repeterende setningene. En designer forholdt seg taus under hele denne samtalen og de andre ble nysgjerrige. De ville gjerne høre hvilke erfaringer han hadde gjort seg. Det var fortsatt stille, men etter en stund kom svaret; «Jeg antar at jeg er litt lat. Jeg søker bare mot kunder med gode produkter og resten er enkelt».

Det er skrevet og sagt mye om design som et verktøy som løfter, klargjør og skaper attraktivitet. Munnhellet om å skape gode merkevarer dreier seg nok heller mer om å skape gode produkter med relevans blant menneskene de er ment for. Og som mange vet; merkevaren kan aldri begynne å virke om ikke innhold og presentasjon oppleves autentisk.

Og kunsten i å se følger sitt eget hierarki. Og det første vi legger merke til er fargen som er hurtigkommunikasjon for hvordan vi skal forholde oss. Rødt er som kjent stopp og grønt er kjør. Så følger formen som leder oss til brukeropplevelsen, hvor eksempelet Ipod kun kommuniserer gjennom symboler uten et eneste ord til brukerveiledning. Og til slutt følger innholdet som bæres fram gjennom presentasjonen, det vil si form og farge.

Men der design kan løfte, kan det også forvirre og skape avstand mellom erfaring og opplevelse. Et lettvint typografivalg eller en form kan bringe produktassosiasjonen på helt andre vidder enn dit det var tiltenkt. Kjennetegnene er gjerne manglende problemforståelse, imitering av andres arbeid, trendfiksering, eller rett og slett bare uinspirerende formutøvelse. Resultatet av dette er også en form for kommunikasjon, det er derfor det er viktig å få ting rett fra starten av.

Et blikk på mange av våre frivillige organisasjoner forteller om mye god vilje, men ofte et sprikende formspråk som gjør det ekstra lett å få øye på de som faktisk gjør noe riktig.

I den senere tiden har Kreftforeningen foretatt en endring av sin grafiske profil. Den opprinnelige profilen var basert på et symbol som barn kaller en snurre, eller en vindmølle på pinne om man vil. Snurren var presentert som outline på lyseblå bunn. En velvalgt farge om man ønsker å sende assosiasjonene til venterommet på poliklinikken ved kreftavdelingen. Endringen er derfor en markant og positiv bevegelse vekk fra slike assosiasjoner. Snurren har fått alle regnbuens farger og er tegnet om slik at den oppleves som myk og rund i formen. Og her treffer designet etter min mening blink og i sin enkelhet det geniale; fargene tar deg ut av sykehuset og inn i livet, snurrens form inviterer deg til å blåse på den og slik bringe assosiasjonene til det vesentligste for alt levende; pust.

Slik evner Kreftforeningen å koble sin virksomhet til livsbejaelse og styre unna assosiasjonene mot sykdom og død. Ikke det at alvoret i en kreftdiagnose skal underslås, men forutsetningen for all sykdomsbekjempelse ligger pasientens vilje til å leve og å overkomme psykisk sine utfordringer. Kreftforeningen har skjønt dette og har blitt hjulpet fram av designere med kun form og farge i verktøykassen og en god del innsikt og innlevelse av hva produktet deres egentlig består av.

Og resten er enkelt.

Geir Skomsøy