Tore møter seg selv i døra

Jeg sitter og venter på intervjuobjektet med en Fjellbekk. Det tok riktignok et par minutter å forklare kelneren hvordan denne lages – han hadde «ikke fått den bestillingen siden 90-tallet». Kanskje ikke så rart, siden jeg har reist hit til 2013 fra 1998 for å stille Gamle-Tore noen kritiske spørsmål: Hvorfor i all verden har jeg startet for meg selv? Var ikke livet bra nok som bare kreatør? Kan jeg låne tusen spenn?

Jeg er i ferd med å finne frem den artige pennen med en fullt påkledd dame som blir naken når jeg snur den, da jeg legger merke til mitt eldre ego på vei inn i cafeen. I det han setter seg, slår det meg: Nei, han har ikke konvertert til jødedommen, for det der på toppen av hodet er ingen jødekalott. Herregud, jeg har blitt gammel, håper ikke vettet har blitt like tynt som håret.

Hei Gamle-Tore, skal jeg bestille en Fjellbekk til deg? Regner med at du som bedriftseier kan spandere.

– Nei takk, og for å være brutalt ærlig med deg, du må spandere.

(Det virker som jeg kan glemme den tusenlappen. Han bestiller noe som heter sake. Når ble jeg så snobbete?)

La oss begynne med et enkelt spørsmål: Hvorfor?

– Det kom til et punkt hvor alt føltes som en repetisjon av gårsdagen. Alt jeg gjorde var et ekko, som ble svakere og svakere, og mindre meningsfylt for hver gjentagelse. Da jeg var deg var det utrolig mye å oppdage: Nye morsomme historier, og innovative måter å fortelle dem på. Men med erfaring kom rutine, og med rutine kom kreativ latskap. En syk del av meg savnet den frykten jeg vet du har for å bli avslørt: At noen skal oppdage at du er en udugelig tekstforfatter, og hver dag handler om å jobbe veldig hardt for ikke å bli tatt på fersken.

Gamle-Tore (t.v) mener de gamle er eldst. Unge-Tore er veldig enig. Foto: Llowbank

Jeg aner ikke hva du snakker om. Nå lever du altså drømmen, en drøm om å gå rundt i konstant frykt for å bli avslørt. Var det ikke bare deilig å slippe det?

– Ja og nei. Skulle jeg slippe den følelsen, måtte jeg gitt fra meg ansvaret. Istedenfor har jeg påtatt meg et mye større ansvar, ikke bare for hvordan neste kampanje ser ut, men hva den gjør for kunden. Hva den gjør for byråets fremtid, hva den sier om meg, hvordan dine kolleger har det, og om noen har husket å bestille mat til lunsjen. Når man en sjelden gang slapper av, blir man bekymret for at man slapper av, og er man sliten og gleder seg til ferie, begynner man å uroe seg for pengestrømmen. Man slipper ikke unna.

Når alt blir like viktig

Det virker som han har mistet vettet, et vett som strengt tatt også er mitt. Hvorfor gidde? Dagen min er bekymringsfull nok som den er. Jeg bestiller meg en Peach Canei, og stålsetter meg, dette var ikke hva jeg ønsket å høre.

Okei, la oss begynne litt på nytt igjen her, Gamle-Tore. Beskriv hvordan det er å starte for seg selv.

– Alle detaljer blir plutselig like viktige. Man kan bruke en uke på å vurdere ordet «uhildet» opp mot «upartisk». Det kan bli livsviktig å få riktig farge på visittkortet, og man våkner i en pøl av svette mens man roper ut «arbeidsgiveravgift!» Man må virkelig dra seg opp etter hårene for å få oversikt over de store linjene, fordi detaljene kan fort oppta all din tid.

Det forklarer det tynne håret.

– Kjeft.

Forresten, jeg har akkurat laget ferdig et manus for Solo, hvor en fyr får et spyd kastet etter seg ut av TVen! Husker du det?

– Ja, det var gøy! Jeg savner da alt var enkelt, men samtidig har verden forandret seg. Verktøykassen har blitt større, og da må snekkeren kunne bruke flere verktøy. Men for å være helt ærlig, jeg lengter etter den enkle hverdagen. Og jeg vet fortsatt hva som får deg til å le.

(På dette tidspunktet roper vi begge to ut «ninja i taket» og skåler i altfor usjenert latter.)

Ny energi

Greit nok, men jeg føler ikke at du svarer helt på spørsmålet mitt. Hvorfor vil du deg selv vondt? Hvorfor avvike fra kursen din? Hvorfor gjøre noe du i prinsippet ikke mestrer?

(Gamle-Tore nyser 2 ganger, gnir seg i øynene og nyser igjen. Det der har altså ikke blitt noe bedre i løpet av 15 år.)

– Tør jeg ikke gjøre noe jeg ikke kan, lærer jeg aldri noe nytt. Jeg skal innrømme at det er vanskelig, skummelt, til og med utrolig frustrerende, men det stjeler ikke energien min. Jeg var en pilot i ferd med å bli en autopilot. Dette gir meg energi. Akkurat som den Solofilmen du akkurat lagde; du visste ikke hva du drev med, men du klarte det allikevel. Det tok nesten livet av deg, men du overlevde og kom ut som et flinkere fyr. Og folk lo i kinosalen.

Og jeg vant min første Sølvfisk. Mye av det om dagen for deg eller?

– Jeg har investert i noe som skal skape de mulighetene for andre enn meg. Ønsket om å prestere på et høyere nivå vil alltid ligge i bakhodet og tuppe meg i hypofysen, akkurat som det gjør i deg. Men Llowbank skal handle om noe større, og etter hvert må jeg vike.

Og det ærlige svaret?

– At jeg trenger annerkjennelse mer enn jeg liker å innrømme.

(Gamle-Tore drikker av snobbesaken sin, og jeg klarer ikke å slutte å lure på hvordan jeg ble sånn. Jeg er enklere enn ham, det er gøy å lage ideer, så jeg lager ideer. Det er gøy at folk liker dem, så jeg får folk til å le.)

Det begynner å bli sparsomt på toppen, men tredagersskjegget vokser som aldri før. Foto: Llowbank

Hvordan kan det ha blitt så komplisert?

– Ting er ikke komplisert nå, det er bare mye mer komplekst. Ja, det er mye nytt, men folk er fortsatt folk. Det forenklede svaret er at man må finne løsninger på helt nye og spennende steder, man må fortelle den gode historien på en annen arena. Noen annet som er det samme er den umiskjennelige følelsen av hodet på blokka. Er det ikke den følelsen som gjorde at du gadd å skrive det femtiende Solomanuset?

Jeg liker ikke å innrømme at folk som nærmer seg 40 har rett, jeg har tross alt akkurat gått ut av Westerdals og lært at jeg er redningen for sånne gamle støvsamlere. Men siden rådet kommer fra meg selv, lytter jeg. Jeg vil allikevel nyte den enkle tilværelsen litt til, som ikke føles enkel i det hele tatt, før jeg bruker tid på å beskrive grunnen jeg står på.

– Ikke bruk tiden til å beskrive grunnen du står på, sug til deg alt du kan av læring. Aldri vær fornøyd, men kos deg med arbeidet mer enn resultatet. Si ja til alt, selv om du tenker nei, nei, nei! Det er sånn du ender opp i Singapore (skal jeg til Singapore?!). Start for deg selv når du er klar, ikke før. Jeg kan ikke fortelle deg når, men du kommer til å kjenne det i magen. Det er en enveiskjøring du ikke kan rygge ut i fra. Du vil være fullstendig naken, verden kan se alle småfeilene dine, og du lever i konstant panikk for at du skal bli tatt på fersken, eller at en buse stikker ut av nesa di i et møte.

Herregud så alvorlig du har blitt. Dessuten har det hengt en buse ut av nesa di siden du nøys tidligere.