Historietime: Pilsens Venner feirer 35 år. Skål!

Fredag den 21 september 1979 sto det en liten notis i Aftenposten. Et statssekretærutvalg hadde kommet på idéen at pilsen skulle inn på polet, sammen med alt annet øl som hadde en styrke over tre prosent. Svenskene hadde gjort dette noen år tidligere. Nå var det vår tur til å bli passet på. Veien til helvete er brolagt med gode hensikter.

Etter en helaften på byen våknet jeg opp i vår leilighet i Bygdøy Allé, hentet avisen og gikk tilbake til sengen. Og hva så jeg i avisen? Riktig gjettet. Notisen.

Politikerne var ute igjen. Trengte vi disse maktmenneskene til å passe på oss? Hvem ga dem rett til å overkjøre oss med sin reguleringskåthet? Ja, visst finnes det alkoholikere og ungdommer som drikker seg sanseløse, men 80 prosent av befolkningen koser seg sivilisert med en øl eller to.

Jeg tror jeg aldri har hatt en kortere inkubasjonstid. Eureka!

Dette var for dumt. Dette måtte stoppes. Dette forslaget må vi lage en folkeaksjon mot. Eller riktigere, en folkeaksjon for å redde pilsen. En folkeaksjon helt annerledes enn dem vi hadde hatt før. Folkeaksjoner hadde alltid vært mot noe, enten det var atomvåpen eller EU. Denne skulle være for noe. Den skulle være for livsgleden. Den skulle være for smaken. Den skulle være for det gode vennskapet rundt en halvliter øl. Den skulle være «Folkeaksjonen for Pilsen».

Jeg sprang opp av sengen og ringte min tidligere AD, Ståle Melvær, som nå jobbet freelance.

– Møt meg i badstuen på Vestkantbadet om en time. Vi skal starte en folkeaksjon. Du skal få vite mer der!

En time senere. Og Ståle var med. Vi diskuterte hva aksjonen skulle hete, og hvem vi skulle få med oss. Hans Gunnar Skarstein jobbet freelance i NRK og måtte kunne bruke tid på dette. Vi ringte og avtalte møte på Cheese Inn på Vikaterrassen klokken elleve.

Hans Gunnar kom. Og var med. Etter en liten diskusjon var det klart: Vi måtte ha et ansikt utad. En president som kunne personifisere aksjonen. Raskt kom vi til at Kåre Siem ville være ideell.

Jeg viste at han hadde fått Bryggeriforeningens høyeste utmerkelse, Ølhunden, for sin innsats for ølet i Norge. Dessuten var han et sjarmerende menneske. Han kunne ta seg Norges lengste ferier – og skryte av det. Han hadde en plass i alle norske hjerter siden han opptrådte på barne-TV som den runde og blide sjørøverkapteinen på skuta Mathilde.

Det var en slik mann vi trengte. Dette skulle bli en kreativ aksjon, ingen aksjon på edruskapsfolkets premisser. Vi skulle la humoren råde, og vise folk at det var dumheten som overtok landet hvis dette forslaget ble en realitet.

Klokken var blitt halv tolv da vi ringte ham:

– Kåre, vi skal starte en folkeaksjon for pilsen. Vil du bli president?

– Ja, så klart jeg vil, svarte han uten betenkningstid.

Klokken var ennå ikke tolv på formiddagen. Aksjonen var allerede et faktum. Første kapittel var skrevet. Da gikk jeg på jobben.

– Hvor har du vært i dag, Børre, spurte lettere frustrerte medarbeidere.

– Jeg vet ikke hva dere har gjort, sa jeg, men jeg har startet en folkeaksjon som snart skal engasjere hele landet.

Uken etter møttes vi for å komme videre, og styret ble satt sammen av freelancere fra mediabransjen. Dessuten hadde vi fått med oss Fridtjof Feydt som jurist.

Han var fortsatt på B-laget blant advokatene, men med sterke ønsker om å rykke opp på. Vi viste at en slik stilling ville profilere ham. Han sa ja på flekken. Og dermed var vi klare. Det gjensto å finne kontorer. Det fikk jeg ordnet via en venn som var annonsesjef i Dagbladet. Deretter ringte jeg informasjonssjefen i Bryggeriforeningen, Øystein Øystå, og fortalte hva vi hadde gjort.

– Kan det være nødvendig det, da! var hans første replikk. Alvoret i saken hadde tydeligvis ikke gått opp for ham.

12. oktober inviterte vi til pressekonferanse på Engebret Café. Fullt hus, Kåre Siem i toppslag iført folkeaksjonens T-skjorte. En journalist spurte ham: Har De problemer med alkohol, Kåre Siem? Og han svarte på direkten: – Nei, jeg har ikke problemer med alkohol, men jeg har problemer uten. Latter og munterhet blant pressekorpset. Deretter ble han og resten av styret fotografert i alle mulige vinkler. Dagen etter var vi toppoppslag hele landet rundt. Dagbladet kjørte dobbeltside, de andre var ikke stort snauere. Pressen skjønte at dette kom til å tenne Norge. Av egne lommer hadde vi samlet sammen penger til den første annonsen i Dagbladet, VG og Aftenposten. Teksten lød:

Folkeaksjonen for pilsen

Dette er ingen spøk. Statssekretærutvalgets forslag om å forby alle kjente ølsorter kan være ramme alvor før vi aner det. Dette vil vi ikke finne oss i. Folkeaksjonens mål er å samle alle ølets venner for å vise Storting og regjering at vi vil ha Pilsen i fred. Nå gjelder det å si fra – om en måned kan det være for sent. Vil du støtte folkeaksjonen økonomisk, send inn penger i dag. Pengene vil uavkortet bli brukt til opinionspåvirkning (opplysningskampanjer, annonser, plakater o.l.).

Støtt folkeaksjonen – nei til utvanning.

Annonsen var signert av styret med president Kåre Siem i spissen.

Femten kroner kostet medlemskapet. Det samme som en halvliter pils den gangen. Senere gikk det opp til tyve kroner, fordi halvliteren gikk opp til tyve. Samme dag som annonsen sto på trykk, flyttet vi inn i lokalene i Kr. Augusts gate. To dager etterpå, en lørdag, hadde vi bare fått noen få hundre medlemmer. Vi var usikre på hvordan dette skulle gå. Men mandagen morgen måtte vi hente en stor sekk på postkontoret. 5000 medlemmer på tre små annonser til 12.000 kroner! Det hadde gått fire dager siden pressekonferansen på Engebret. Dette ville bli en suksess!

Nå hadde vi fått inn penger nok til å få fart på aksjonen. Nå skulle også vennevervingen starte. Og jeg fikk bruk for alt jeg hadde lært gjennom mine reklamejobber for Den norske Bokklubben. Vi hadde fått laget Den Gyldne Seidel. Det var et diplom med tegning av Kåre Siem med en seidel øl. Alle som vervet 20 medlemmer ville få diplomet, med personlig signatur av presidenten. I løpet av en måned var vi opp i 70.000 medlemmer.

Men så begynte kampen internt i folkeaksjonens styre. Det viste seg at vi hadde fått inn noen mentale avholdsfolk som mente vi skulle kjøre politisk debatt med avholdsbevegelsen. De ville gjøre folkeaksjonen saklig!

Det gikk på tvers av den opprinnelige idéen om kreativitet og sprudlende glede. Og viser hvor fort slikt kan drepe et prosjekt. Det ble kamp. Sammen med min AD i Dramsrud & Werner, Johan Gulbranson, dro vi hjem til Kåre Siem kvelden før styret skulle ha møte om noen annonser vi hadde laget.

«Pils er kultur» var headingen i en av annonsene. Det fikk håret til å reise seg på hodene deres.

– Fryktelig skrek resten av styret. Dette kan vi ikke kjøre. Vi skal gå i møter og lage seriøse saker!

– Helt feil. sa jeg. Du kan ikke diskutere sak med avholdsfolket. Hele meningen med denne aksjonen er basert på å vise glede, vise kreativitet. Vi skal være et plussfenomen. Det er jo derfor vi kaller det Folkeaksjonen FOR pilsen. Norge har hatt nok av saklige folkeaksjoner mot. Mot abort, mot atombomber, mot EU, MOT, MOT,MOT. Det geniale hos oss er jo at vi er norgeshistoriens første folkeaksjon FOR noe! Og nå skal vi liksom legge oss ned og arbeide på avholdsbevegelsens premisser!

Kåre Siem var helt enig: – På møtet i morgen trekker vi oss hvis vi ikke får lov til å kjøre en positiv linje.

Neste dag presenterte vi vårt ultimatum med en gang møtet begynte: – Vi kommer til å trekke oss hvis aksjonen blir gjort slik dere ønsker. Da er det slutt på Folkeaksjonen. Det ble stille, og ingen diskusjoner. Vi hadde tatt tyren ved hornene, og vunnet. Dermed fikk vi «Pils er kultur» i farger på helsider i landets aviser. Annonsene var en kjempesuksess. Kupongene strømmet inn.

I løpet av tre måneder hadde vi klart det samme som avholdsbevegelsen hadde brukt 100 år på. Vi hadde passert 100.000 medlemmer, og nådde snart 110.000. Når avholdsbevegelsen talte opp alle barnemedlemmene sine, klarte de så vidt 100 000. I mellomtiden hadde de andre i styret fått laget en hvitebok til politikerne, basert på erfaringene fra Sverige. På den måten fikk de gjøre litt som de ønsket. Bryggeriene holdt en klar distanse til oss, og vi til dem. Men selvfølgelig var de veldig glade for oss.

Vi brukte over en million kroner i annonseinnrykk.

Påskeaften 1980 kjørte vi en helside i Dagbladet. Det var et funklende halvliterglass med øl ved siden av et tomt snudd glass. Headingen var «Påsken 80» over det fulle glasset og «Påsken 81?» over det tomme. Så kunne folk sitte der i solveggen og studere på hva som kunne komme til å skje. Den annonsen fikk vi 5000 medlemmer på. Jeg husker også med glede den annonsen vi rykket inn som helside i danske Ekstrabladet 17 mai: «Danske venner. Hjelp oss til ikke å bli like dumme som svenskene.» Vi fikk flere hundre danske medlemmer og masse skriverier i avisene. Vi kom på nyhetene her hjemme: Folkeaksjonen annonserer i Danmark på selveste 17 mai. Vi var i det hele tatt den store mediesaken den vinteren og våren. Virvlet opp støv overalt. Satte rekord i salg av T-skjorter . Bortimot 30 000 plagg! Og vi fikk Ole Paus til å lage nidvise om statssekretærene, som kom på norsktoppen. Totalt solgte vi gimmicks for over en million kroner.

I slutten av april hadde vi nådd 170.000 medlemmer. Formannen i statssekretærutvalget, Per Nyhus viste tegn på å bli desperat. Han var en kommende stjerne i Arbeiderpartiet, men ante at dette kunne bety trøbbel for den videre karriéren. Nå kom de første reaksjonene fra offisielt hold om at «akkurat den delen av forslaget kan vi kanskje se litt nærmere på». Og vi kjørte annonsen: «En halv seier for Folkeaksjonen» med et halvfullt glass pils. Nå gjaldt det å binde opp politikerne. I juni nådde vi 200.000 medlemmer. Da kom det endelige resultatet: «Vi trekker tilbake forslaget om utvanning av pilsen.»

Seier’n var vår! Den 10 juni 1980 rykket vi inn en ny helside: «2 millioner nordmenn har mye å takke 200.000 for.»

Vi nedla Folkeaksjonen der og da.

Nå var det ingen grunn til å forsette. Vi hadde vunnet. Demokratiet hadde fungert!

Den høsten ga jeg ut en bok med folks reaksjoner på folkeaksjonen. Det var en «snu-bok». Den ene delen viste alle de positive reaksjonene og den andre alle de negative. Heldigvis var den positive delen dobbelt så stor som den negative. Boken Pilsens Venner/Pilsens Uvenner ble raskt utsolgt fra forlaget. I 1982 mottok jeg prisen Ølhunden fra Bryggeriforeningen. Og det ble holdt en stor fest i villaen deres på Uranienborg terrasse. Skål for Pilsens Venner!

Børre Eduard Werner, Idémann/tekstforfatter/Ølhund