– Få slapsticken tilbake, sier nå vi!
I ukens Kudos gir regiduoen, Chrstoffer Lossius og Lars Åndheim, oss en sniktitt blant noen av de 147 reklamefilmene de lastet ned ulovlig på 2010-tallet.
BIO
Christoffer Lossius og Lars Åndheim har jobbet både sammen og hver for seg som regissører og manusforfattere siden 2012. De debuterte med en musikkvideo for singer/ songwriter-kompisen sin Lasse Passage, som hadde en pen nasjonal- og internasjonal festivalrunde som kulminerte i Saatchi & Saatchi New Director’s Showcase i Cannes. Siden har de laget reklamefilm for blant annet Trøbbel, Bleck og Fus!, i tillegg til å ha regissert TV-serier som «Norske fordommer», «Det kunne vært verre» og «Verdens minste kommentatorboks». I 2022 vant Christoffers «Observasjon» Amanda for Beste kortfilm
– Takk for stafettpinne fra Miriam Eeg, vårt favoritt-ordensmenneske. I tillegg til å ha laget sikkert over 100 filmer sammen, har vi blant annet sunget karaoke, jaktet på props i Cote d’azur (i kamp mot klokke og overgangslys) og vært i en kontinuerlig diskusjon om hvor vidt det er råd til grip eller ei. Slik blir det bonding av, og vi må innrømme at vi kunne ha blitt skuffa hvis pinnen gikk til noen andre.
– Miriam hevder vi sitter på et godbit-arkiv. Det stemmer! Mellom 2012 og 2017 rippa vi reklamefilm fra Vimeo og YouTube så det røyk fra modemet, i frykt for at en eller annen buyout skulle løpe ut og røske filmer vi likte ut av verdensveven. Som en hyllest til alle som har inspo-mapper de glemmer å oppdatere, gir opp, eller erstatter med en YouTube-spilleliste, vil vi kun velge blant de 147 filmene vi lasta ned ulovlig på 2010-tallet. Om ikke annet kan det være gøy å se hva folk lagde for litt, men ikke dritlenge siden.
Fortell om én eller flere norskproduserte jobber dere er glad i:
– Etter å ha gått gjennom et raust knippe med både folkefavoritter og rarere/ stiligere ting som antakelig vant flere priser enn forbrukerhjerter, dukka det opp en perle som har tålt tidens tann bedre enn man skulle ha trodd. Try og Bart Timmers «The Silver Hand» for Canal Digital er like gøy nå som den var da. Medie-fomo er fortsatt en greie, selv om det i 2024 handler mer om hvilke strømmetjenester man ikke har, enn hvilke lineærsendinger man gikk glipp av. Poenget: dette føles!
– Det er vel egentlig en slags high end-sketsj strukturmessig: den tar utgangspunkt i en gjenkjennelig tilstand og lar den eskalere uten å holde igjen. Men der NRK-versjonen av en sånn sketsj fort kunne blitt platt eller for «stor» i uttrykket, er alt finstemt og riktig i denne filmen (som antakelig har tjue ganger så høyt budsjett som en NRK-sketsj). Og det er hjerte her, man får jo vondt av fyren. Det ujålete, trygge og presise håndverket gjør at man tenker mer på fortellingen enn hvem som har laget filmen og hvor edgy vedkommende er. Vi ser den gjerne ti ganger til!
– Denne er på den andre enden av en eller annen skala, men vi må aldri glemme at denne Bama-filmen er en av de morsomste og rareste reklamefilmene som er laget i Norge. Mysteriene! Hvorfor er det bare Riise som er auto-tuna? Hvorfor er det så mange filmlyskastere i butikken? Hvorfor virker Huseklepp mutt i det ene øyeblikket, for så å gå breialt i takt med musikken i det neste? Hadde Margrethe Munthe vridd seg eller klappet i grava? De som har laget denne her, bør melde seg til tjeneste for Tim Heidecker eller Nathan Fielder omgående.
Nevn et eller flere inspirerende internasjonalt/ utenlandsk arbeid dere gjerne skulle ha laget selv:
– Jaggu viser det seg ikke at det er Bart Timmer som har laget denne perfekte, elegant fullstappede slapstick-perlen også. Denne Brother-filmen fremstår som en slags Mr. Bean-episode komprimert ned til ett minutt, og fortalt med Pixarsk presisjon og effektivitet. Også her: empati. Fra hovedpersonens imponerte blikk når han kommer inn på tivoliet, til stresset når han blir forklart hvordan alt funker, og det bekymrede ansiktet når alt går til helvete. Det er imponerende hvordan hvert bilde bringer historien fremover og er spekket med gøyale detaljer. Bart Timmer må være den morsomste nederlenderen siden Kristopher Schau i Team Antonsen.
– Vi er evige Roy Andersson-fans, men siden filmene hans så å si er pensum i reklamefilmregifaget, er det mer spennende å trekke frem en stilbror, eller kanskje mer en stilfar. Jacques Tati er for Roy Andersson det Lou Reed var for punk, og lagde tablåer av triste og forvirrede mennesker allerede på 50-tallet. I arkivet vårt ligger det et klipp fra fantastiske «Mon Oncle». Verken en reklame eller fra 2010-tallet, men alle med sans for underspilt, presis og perfekt koreografert visuell humor, må bare se alt Tati har laget. Og gjerne spandere på seg høyere oppløsning enn i YouTube-klippet via en Criterion-utgave for eksempel, for det er vakre saker. Få slapsticken tilbake, sier nå vi!
Hvem vil dere sende stafettpinnen videre til, og hvorfor?
– For noen år siden gikk det rykter om en ny, ung kolorist som het Didrik Bråthen og var helt rå. Ryktene viste seg å være sanne, og i tillegg til å ha en sjeldent Midas-touch som alltid hever filmene han jobber med, er han en forbanna hyggelig kar som gjør det å tilbringe dagen i en mørk fargesuite til en trivelig opplevelse. Fra hvilke filmer har Didrik lært kunstene sine? Foretrekker han moodboard- eller humor-filmer? Det er to spørsmål vi gjerne vil ha svar på.
