Gap opp for DRIB

Høsten 2014 fikk Kristoffer Borgli («Whateverest») tilskudd fra NFI til et spillefilmprosjekt presentert med denne ordlyden: «En slags rekonstruksjon av hendelser i nær fortid, som omhandler en kansellert reklamekampanje for en energidrikk, omskrevet akkurat nok til å kunne vise de reelle ubehagelige detaljene, men samtidig unngå juridiske komplikasjoner».

I virkelighetens verden ble likhetene med den eksisterende energidrikken for store, slik at «juridiske komplikasjoner» ble uunngåelig dersom regissøren skulle gå fram som planlagt. Men snart var en ny, og ifølge ham selv bedre plan klekket, nemlig utviklingen av den oppdiktede merkevaren DRIB.

Selve spillefilmen er i boks med opptak gjort i Oslo i desember og i Los Angeles i februar og mars. Når vi møter Borgli på kafe i hovedstaden snakker han entusiastisk og ikke så lite nerdete om de kompliserte maskinelle prosessene som skal til for å lage en moderne brusboks, noe han nylig opplevde i Nederland hos fabrikken der de lager emballasjen til Heineken og Monster Energy.

– Merkevaren DRIB ble fort en del av det kunstneriske prosjektet. Det er ikke meningen med filmen å «ta» reklamebransjen, det er heller en tvetydig hyllest, både kritikk og omfavnelse. Estetisk intimitet, men kritisk avstand. I begynnelsen ble det drevet fremover av en irritasjon over å bli nektet tilgang til den reelle energidrikken, men det ble fort overskygger av gleden over å lage sitt eget brand. Da jeg holdt den første DRIB-boksen i hånden var det som om jeg hadde fått en arving. En slags CEO-stolthet. Jeg har aldri brydd meg om produktfoto, pack shots og liknende, men med egen merkevare var jeg plutselig på andre siden av reklame-bordet.

Sensur som kunstnerisk uttrykk

Hvis du ser en dataskjerm på film eller TV, er det gjerne et ugjenkjennelig OS, en spesialsydd mock-up.

– Dette gir et brudd med virkelighetsfølelsen, og den opprinnelige tanken med å bruke et reelt energidrikkmerke oppsto for å unngå dette, forklarer Borgli.

I ettertid av innspillingen har de gått aktivt inn og sensurert enkelte elementer i filmen.

– Nå har vi dratt det så langt, og omfavnet det så totalt, at det er blitt en egen greie. Det blir fremhevet som et premiss tidlig i filmen, slik at publikum skal forstå at det handler om en estetisk sensur, ikke en nødløsning. Det føles som om det er meningen at det skal være slik, en stående vits som vi har omfavnet fra begynnelsen. Prosjektet lever i grenseland mellom virkelighet og fiksjon, dermed blir det ikke noe stort hopp ut av filmens univers, snarere noe naturlig.

Og nå lager du reklame for et fiktivt merke, som egentlig er en reklamefilm for selve spillefilmen.

– Nei. Jeg mener, ja. Jo, det er det jeg gjør, he he. Merkevareutviklingen måtte bli som del av det kunstneriske prosjektet, ikke en oppgave man gir til en rekvisitør. Men det har også en direkte reklameeffekt tilbake på filmen. Jeg vil lage reklamefilmer, nettsider, Instagram-kontoer, kleskolleksjoner og alt det morsomme en CEO får lov til å gjøre.

Konseptuell 3D

– Jeg liker å komplisere skillet mellom fiksjon og virkelighet, gjort på en estetisk måte. Det er som når Knausgård i det ene øyeblikket sier han har veldig dårlig hukommelse, i det andre dedikerer et helt bind av «Min Kamp» til å beskrive barndommen i detalj. Likevel tenker de fleste på det han har skrevet som noe sant og biografisk. Det var også interessant at boken «A Million Little Pieces» av James Frey, som var Oprah-favoritt og bestselger, brått ble så upopulær da det ble kjent at det var mer roman enn selvbiografi. Det er jo den samme teksten. Historiefortellingsmessig har jeg begynt å tenke på det som en egen kategori: Konseptuell 3D. Visuell 3D vil dra deg inn i filmen, mens konseptuell 3D er noe som får deg til å tenke på det som ikke blir sagt direkte, et ekstra lag av virkelighet.

Borgli nevner en åndelig fetter i iranske «Close -Up» («Nema-ye Nazdik») av Abbas Kiarostami, basert på den virkelige historien om en fattig fyr som gir seg ut for å være en rik og berømt regissør, fram til han blir avslørt som bløff. Kiarostami rekonstruerte senere hele hendelsen, fikk alle involverte til å spille seg selv, og dokumenterte det hele på film. Meta!

Det er ikke første gang Borgli filmer i USA, hvor han har laget reklamefilm for både Match.com og Google.

– Det er ting man kan si om reklamebransjen der borte som kanskje ikke er like relevant hjemme. Du må ta hensyn til så mange ulike demografier, og det kan være veldig frustrerende. En reklameidé må skrubbes ren for potensielle fallgruver, og dem er det mange av.

Rørende historier til salgs

Regissøren har blant andre med seg up-and-coming Brett Gelman («Love», «Mad Men», «Curb Your Enthusiasm») og Adam Pearson («Under the Skin») på skuespillersiden. Sistnevnte lider av Nevrofibromatose, som har resultert i et ansikt som er sterkt misdannet av (godartede) svulster.

– Pearson er med på en sidehistorie i filmen basert på en reklamefilm for Powerade: En rørende historie fra virkeligheten om en handikappet gutt som kjemper seg fram til å bli fotballspiller. Det hårreisende er at Poweade bare kan kjøpe opp historien og klistre merkelappen sin på den. Adweek og sånne nettsteder skriver om «a powerful message», men det handler jo bare om å selge mer sukkerholdig dritt. Så vi gjenskaper den kampanjen med Adam Pearson, med masse arkivmateriale fra oppveksten hans, og har bygget en skikkelig trist, episk reklamefilm som blir vist midt i filmen.

Planen framover er å klippe og etterarbeide filmen, få den inn på aktuelle festivaler, og så vurdere distribusjon og premierdato.

– I mellomtiden jobber vi med merkevaren, og kommer med flere reklamefilmer. Det optimale ville vært å få inn en kapitalist på eiersiden for å få gjort merkevaren reell, slik at det blir noe man kan kjøpe. Dermed blir spillefilmen del av markedsføringskampanjen til merkevaren, snarere enn omvendt. Da kan jeg drite i Cannes og heller sende filmen til Cannes Lions!

I mediespilleren ser du de to første DRIB-reklamefilmene samt bilder.