Fra skumling til teiting

Kristoffer Carlin jobber som regissør hos Pravda. Før han gikk til filmen, jobbet han som kreatør/ tekstforfatter i JBR McCann og Kitchen.

– Tror rett og slett jeg vil bruke anledningen til å legge hjertet på blokka og trekke fram arbeider som virkelig berører meg. Store forelskelser som utløser små eksplosjoner i kroppen når jeg tenker på dem. Jepp, vi snakker fysiske reaksjoner her, endorfiner, kribling, klump i halsen, sug i magen, elektriske støt i hjernen, høy puls, åpne tårekanaler – hele pakka.

Bildene av slukørede nazister som tusler skamfulle hjem hvert til sitt med hakekorsene subbene i bakken, gjør verden til et bedre og morsommere sted

Fortell om en norskprodusert jobb du er glad i.

– En av de, i mine øyne, fineste, morsomste, lureste, råeste, vakreste og mest fullkomne skapninger unnfanget av et norsk kreativt team, er Thomas Askims og Eirik Stensruds «Nazi Gay Parade». Stuntet gikk rett i margen første gang jeg støtte på det, og der er det ennå. Jeg tenker på det ofte, minst en gang i uka, og jeg forteller om det som et perfekt eksempel på smart politisk strategi mot høyreekstremisme, hver gang temaet dukker opp. Ideen går ut på å henge opp rosa bannere langs hele ruta til de nordiske nynazistenes årlige marsj, Karl Den Tolvtes Marsj, med teksten Nazi Gay Parade. Og med tre små ord blir frykt til latter. Ekstremistene blir transformert fra farlige skumlinger til latterlige teitinger. Det er så deilig enkelt, presist og frekt. Bildene av slukørede nazister som tusler skamfulle hjem hvert til sitt med hakekorsene subbene i bakken, gjør verden til et bedre og morsommere sted. Det eneste skåret i gleden er at de bildene foreløpig bare eksisterer i mitt hode. Nazi Gay Parade er nemlig et elevarbeid, som gjenstår å bli realisert. Så, Thomas og Eirik, jeg oppfordrer dere herved til å få klemt ut denne ungen på ordentlig en gang for alle. Fødselsvideoen skal dere få gratis av meg.

Nevn et inspirerende internasjonalt eller utenlandsk arbeid du gjerne skulle ha lagd selv.

– Ååå, det må bli den første, store kjærligheten. Jeg var nyutklekket Westerdøling, og filmen «Don't talk» for avisa The Independent gjorde verden så mye større. På en utrolig enkel og raffinert måte, tar den opp noen helt grunnleggende utfordringer vi har å bale med som mennesker og individer i vår såkalt frie, demokratiske, humanistiske kultur. Og den er enda mer aktuell i dag enn da den ble laget. Budskapet er befriende og oppløftende. Du trenger ikke la deg styre av frykt, dødsangst og sosiale konvensjoner. I all sin ujålete enkelhet treffer filmen dypt, uten på noen måte å være sentimental. Teksten er poesi, dramatiseringene er presise, personlige og uventede. Bildene er autentiske, samtidig rare, kunstneriske og spennende. Musikken er neppå, voicen tørr. Det hele er lett og usentimentalt, og overlater egentlig alle de store, deilige følelsene til mottakeren. Reklamekunst på sitt beste, spør du meg. Og det gjør du jo.

– Også fant jeg en stor, gammel kjærlighet til - «Dive» for Fox Sport. Ord er overflødige.

Hvem vil jeg sende stafettpinnen videre til. Og hvorfor?

– Jeg har lyst til å sende pinnen videre til en skjult helt, som kjemper en daglig og ofte nattlig kamp for å heve norske reklamefilmer - klipper Patrick Larsgaard på Storyline. Hvis han legger like mye av sjela si i denne utfordringen som han gjør i hver frame han klipper, gleder jeg meg å se hva han plukker fram.