Løp og kjøp, kamerater!

I forrige artikkel dekket vi den digitale situasjonen som kommunikasjonsbransjen i Nord-Korea befinner seg i. Nå skal vi titte litt nærmere på hvordan de mer «tradisjonelle» kanalene brukes, i et forsøk på å se om vi kan lære noe sprekt av Nord-Korea. Jeg lover ingenting.

Som tidligere nevnt er nesten alle utendørsflater tapetsert med bilder av småhissige/glade mennesker og/eller Kimmene. Men ved en anledning så jeg vaskeekte reklame, nemlig fra bilprodusenten Pyeonghwa Motors, som produserer og selger diverse luksusbiler, SUVer og pick-uper i Nord-Korea. «Pyeonghwa» er visstnok et koreansk ord for «fred», og selskapet er et resultat av et økonomisk samarbeid mellom Sør- og Nord-Korea (som det begynner å bli flere og flere av). Dessverre klarte jeg ikke fange det ene utendørsboardet jeg så på film, så vi må google det frem igjen. Man skulle tro at de hadde klart noe sprekere enn dette når de først skal ha noe annet enn Kim og folk som peker/ser mot høyre.

Originalfoto (C.C.)

Jeg har følelsen av at en nordkoreansk kreativ dear leader har tenkt samme tanken, og bedt macceren om få den til å «poppe» litt mer. Men heller ikke nordkoreanere vet hva «poppe» betyr (noe som egentlig er litt betryggende). Litt googling avslørte nemlig nok et utendørsboard fra samme avsender som jeg ønsker jeg fikk sett med egne øyne.

Originalfoto (C.C.)

Pyeonghwa Motors er visstnok den eneste merkevaren som får lov til å reklamere utendørs (og generelt). Men hvordan anskaffer man seg egentlig en slik bil i dette landet? I følge guiden vår var det to måter å få tak i ny bil på: Vinn den gjennom en idrettskonkurranse, eller kom deg høyt nok opp i regimet til at du «belønnes» med en. Dette er for øvrig en litt interessant vinkling på «delta og vinn»-ordningen vi alle kjenner. Når det er sagt så var det overraskende mange biler på gatene i Pyongyang, men dette er jo som tidligere nevnt den mest privilegerte byen.

En stadig mer synlig svartebørs og en økonomisk snikliberalisering kan være en forklaring. På bygda var det adskillig mer stille på veiene og jordene med hest og kjerre og sykkel. Men i et land der man foreløpig må søke om å få reise utenfor byen sin, så er det kanskje like greit å holde fast på sykkelstyret. Da slipper man også å måtte fornye førerkortet sitt hvert bidige år, noe som er et av mange krav til den gjennomsnittlige nordkoreanske bilfører.

Hva angår salgstall så svinger tallene litt fra kilde til kilde, men det er visstnok i underkant av 500 biler per år. Man skulle kanskje tro at mediesatsningen burde ha gitt en bedre effekt (et noe lunkent STELLA-case, altså). Men hvis salget av luksusfredsbilene er så begredelig (til tross for et sprekt visuelt uttrykk), så må utendørsboardsene ha en annen effekt eller funksjon, siden de ikke blir tatt ned? Én teori er at de brukes til å overbevise befolkningen om at det er økonomisk velstand i landet. For hvis det reklameres for luksusbiler i riket, så må jo rikets tilstand være tipp topp. Og hvem har vel tid til å tenke på at man er én feil kommentar unna verdens mest brutale arbeidsleire, når man heller kan dagdrømme om en luksusroadtrip langs Nord-Koreas nesten bilfrie landeveier.

Reklame på TV fikk jeg dessverre ikke oppleve. Eller kanskje jeg gjorde det, uten å vite det. De hissige nyhetsreportasjene på den statlige TV-kanalen om dagens rakettoppskytning, om landets uovervinnelige militære styrker og om det ekstremt kloke lederskapet kneppet på alle de riktige merkevareknappene. Valget mitt sto mellom hissige nyhetsopplesere og bilder av eksplosjoner, eller nordkoreanske propagandafilmer som alltid så ut til å handle om en soldat eller en bonde som var blitt lurt/invadert av onde imperialister. Jeg ble solgt den samme historien hele tiden, og var ved enkelte anledninger på nippet til å kjøpe alt sammen. Nord-Korea kan sin storytelling og merkevarebygging til fingerspissene, så dropp billetten til neste års Gulltaggen og send byråets content-ansvarlig på studietur til Pyongyang. Til slutt ga jeg bare faen og aksepterte alt. Det var så mye enklere å bare akseptere historien om at Nord-Korea er amazing. Å prøve å beholde sin kritiske sans tapper deg for krefter raskere enn du tror.

Bonus: Rett før artikkelen ble sendt inn, oppdaget jeg det som visstnok er Nord-Koreas første ølreklame. Musikken og stilen er i hvert fall i spot on. Selve ølen smakte for øvrig som Frydenlund blandet med Ringnes. Enjoy.

Når det gjelder radio er Nord-Korea i en helt annen liga enn her hjemme. Men det var litt utfordrende å utforske radiomediet der nede. På hotellet vårt var nemlig hvert eneste rom utstyrt med en ikke-fungerende radio, noe som gjorde det vanskelig å virkelig gå i dybden på radiospottene (eller finne ut om de faktisk fantes). Men det radioene våre derimot hadde var et enormt antall ledninger som gikk inn i dem. Vi fikk inntrykk av (og til dels bekreftet av andre, småparanoide turister) at radioene var stilt inn på å motta lyd, ikke sende. I så fall tror jeg nordkoreansk etterretning ennå har til gode å klare å oversette grøtete Stavanger-dialekt.

Men det de har klart er å fylle byer og veier med svære høyttaleranlegg og varebiler med buketter av høyttalere på taket. Og inne i disse bilene sitter det noen som leser opp statlige nyheter og kunngjøringer til alle innenfor en 200 meters radius. Av de «spottene» jeg fikk høre (og oversatt) gikk det mest i hvor kanonbra stemningen i Nord-Korea er, og at Kim Jong-Un ønsket folk god ferie (vi var der på bestefar Kim Il-Sungs bursdag, som selvsagt er en offentlig kjempehelligdag.) Av og til spilles det musikk. Egentlig en nokså trivelig ordning, sett bort fra at man aldri, aldri, aldri kan skru av. Eller skifte kanal. Du kan jo se (og høre) selv:

Så er det noe lærdom vi som bransje kan ta med oss videre her? Kanskje at jo færre som snakker, jo flere hører etter? Men når én instans styrer all kommunikasjon, har man kanskje ikke så mye valg. Det har i hvert fall fått meg til å sette mer pris på den sjarmerende støyen her hjemme.

I neste (og aller siste) reisebrev går vi den nordkoreanske PR-bransjen nærmere i sømmene, og ser hva vi kan lære av det.

For en mer dyptgående reportasje om Nord-Korea og den skiftende økonomiske situasjonen, kan jeg anbefale Nazneen Khan-Østrems og Christian Belgauxs reportasje i Morgenbladet, «Kapitalisme på nordkoreansk» (bak betalingsmur).