«Reklamejævler» av Johan Gulbranson

I mangel på noe bedre å foreta seg har forfatteren intervjuet seg selv, siden ingen andre har villet påta seg oppgaven (spørsmålene ble stilt tidlig på kvelden og ble besvart noen timer senere da intervjuobjektet hadde tatt seg noen jern og var i et oppadgående humør.)

Høyst motvillig og trist som faen fulgte jeg rådet som resulterte i at boka bare ble halvparten så tykk som den kunne ha blitt.

Arne Hjeltnes skriver at du utleverer deg selv, men også mange andre og at han ler så tårene spretter. Men det er sikkert mange som du nevner ved navn i boka som ikke har noen problemer med holde seg for latter. Har du fått noen søksmål eller trusler?

– Nei, takk og lov. Det er jo ikke SE og HØR som har utgitt boka, og det er faktisk slik at det er de som har fått hardest medfart som har kommet med de hyggeligste tilbakemeldingene. Det er bedre å være nevnt enn glemt. Jeg fikk et råd om å ikke skrive om utroskap og annet svineri, selv om jeg var klar over at personen som ga meg rådet, hadde en ganske stor egeninteresse i saken. Høyst motvillig og trist som faen fulgte jeg rådet som resulterte i at boka bare ble halvparten så tykk som den kunne ha blitt.

Jeg ser på coveret til «Reklamejævler» at du har vunnet 19 løver i Cannes samtidig som du levde et liv i sus og dus. Hvordan i all verden lot det seg kombinere?

– Nå sitter de kreative med en datamaskin foran seg mens jeg satt med et glass øl foran meg. Det er klart at det blir morsommere reklame av det. Og så trenger man litt flaks i tillegg. Jeg har en grunnleggende forståelse av meg selv som en slags menneskelig utgave av Heldige Anton i Andeby. Der har du forklaringen.

Ikke bare for spesielt impliserte

Hvor stor interesse tror du at de som jobber med reklame i dag har for noe som skjedde i bransjen for en god del år siden?

– Den norske reklamerevolusjonen så dagens lys på 70- og 80-tallet men det var en bransje med en meget lav status. «Ikke fortell mora mi at jeg jobber med reklame, hun tror at jeg gjør det stort i pornobransjen», skal visst en eller annen ha sagt. Jeg vill jo håpe og tro at dagens kreatører ikke vil velge å være helt historieløse. Og folk benka seg jo foran TV’n da dramaserien «Mad Men» gikk, så boka er ikke bare lektyre for spesielt impliserte.

– Du jobbet først som AD er deretter som regissør. Nå er du 68 år gammal, har du pensjonert deg eller holder du fortsatt koken?

– Jeg danser så lenge musikken spiller. Siste regijobben hadde jeg for en måned siden da jeg laget to reklamefilmer i Kenya for det afrikanske markedet. Etter innspillingen viste jeg filmer og holdt et foredrag for Kreativt Forum i Nairobi.

Gøy i arbeidstiden – og etter

Du mener at reklamen var morsommere og bedre før. Har du belegg for den påstanden, eller er du blitt en gammal grinebiter? (Her er det rett før intervjuobjektet gir intervjueren en på kjeften.)

– Grunnen til at jeg mener dette er at før i tiden ble de beste reklamebyråene drevet av kreatører og ikke av firkanthuer. Jeg nevner i fleng: Dramsrud & Werner, Jensen & Borkenhagen, Birkelid & Lunde, New Deal, Strand & Lund, JBR, Nordskar & Thorkildsen og ikke minst Haugen & Maning. Det er de jeg kommer på i farta. I dag er vel omtrent alle byråene konsulentstyrt bortsett fra Try reklamebyrå, og de gjør jo stort sett rent bord i hver eneste reklamekonkurranse. Da jeg begynte i bransjen, klarte jeg nesten ikke å sove om natten fordi jeg gledet meg sånn til å komme på jobb (selv om jeg alltid kom for seint.) Det tok en god stund før jeg fant ut at de fleste ikke hadde det fullt så gøy. De gikk bare på jobben for å tjene penger til husleie og mat. Min konklusjon er at for å lage morsom reklame, må man ha det gøy i arbeidstiden (og etter arbeidstiden). Jeg siterer Jerry della Femina som sa at å jobbe med reklame er det morsomste du kan gjøre med klærne på. Sønnen til Børre Werner sa en gang: «Pappa jobber ikke, han sitter bare og ler.» Det var i det hele mye vi fant morsomt. Som denne anmeldelsen av et sirkus som sto på trykk i en hovedstadsavis. «Sirkuset er under enhver kritikk. Linedanseren falt ned fra lina gang etter gang. Sjongløren mistet kjeglene i bakken hele tiden. Klovnen manglet helt humoristisk sans og skremte vettet av ungene. Men det var ikke det verste. Dvergen var så stor at det var en skam!

Etter å ha lest boken spurte Arne Hjeltnes forleggeren om historiene er sanne. Er de det?

– Ja, det er slik jeg husker dem selv om demensen snart banker på døra. Det er viktig at hvis du skal fortelle sannheten, så må du få dem det gjelder til å le samtidig. Ellers ligger du syltynt an.

Et beroligende middel

To spørsmål til slutt. Tror du at de som er kreative i dag vil lage bedre reklame etter å ha lest «Reklamejævler» og hvor får man kjøpt boka?

– Dette er ikke en håndbok om hvordan du skal bli den nye Kjetil Try. Snarere tvert imot. Reklamen blir kanskje ikke så veldig mye bedre etter at du har lest boka, men den blir ikke noe dårligere heller. Og husk at latteren er et beroligende middel uten bivirkninger. Helt ærlig tror jeg faktisk at latter er mangelvare i mange reklamebyråer i dag og da blir kanskje ikke reklamen så veldig sjarmerende heller.

***

«Reklamejævler» får man kjøpt i alle de store nettbokhandlene som tanum.no, ark.no, haugenbok.no og bokkilden.no. Veiledende utsalgspris er kr. 150,-, men i nettbokhandelen er det til og med rabatt å få.