Schwett regi i Tokyo
«Dersom Don Draper skulle ha bygget opp en by ville det ha vært denne. All verdens reklame samlet under ett midt i sentrum, hvor du distraheres av blinkende lys, lettkledde damer og dansende animasjoner på skyskrapere.» Det var inntrykkene til Fantefilms regissør Gaute Hestehagen da han ankom Tokyo for å gjøre opptakene til en asiatisk kampanje for Schweppes. Den norske regissøren er bereist, men selv ikke den verdensvante trønderen hadde forventet dette.
– Det var 80 fremmede mennesker rundt meg hvor kun et lite fåtall kunne litt engelsk. Da jeg ga noen instrukser, nikket de og høflig lot som at de forstod. Desperate i blikket ble de enten stående, eller de fant på noe helt rart å gjøre, frem til noen hvisket dem i øret hva jeg hadde sagt og utbryter «Hai!» Sånn var det i de tre dagene vi filmet på location og i studio. Ellers var det en tolk med, men at mine 23 ord på engelsk ble oversatt til flammende tale på et par minutter fikk meg til å undres over både språket og hvor mye ekstra maling han la i munnen på meg. Plutselig skjønte jeg hvordan den berømte scenen med Bill Murray i «Lost in Translation» muligens var basert på virkelige hendelser, forteller Hesthagen.
En omstendelig prosess
I en av verdens største og mest folkerike byer, hvor tilgangen til underholdning er konstant og påtvunget, er det ikke lett å skille seg ut. Oppgaven ble ikke lettere av at kunden krevde underholding, en 3. akters fortelling, en rekke rollefigurer, produktfokus og nytelse, alt på 15 sekunder.
– Til tross for det korte formatet, var prosessen sjeldent lang og krevende. Jeg ble booket mye på grunn av min erfaring med slike typer filmer, både stil og ren teknikk.
Etter fire måneder med langdryge forberedelser, 14 versjoner av animatic og like mange «directors boards» som ble forkastet av kunden, fikk produksjonen grønt lys. Hesthagen kunne endelig sette seg på flyet til Tokyo.
Møter, regler og byråkrati
Myten om at japanerne jobber hele døgnet stemmer til punkt og prikke. De elsker tilsynelatende møter, regler og byråkrati. En seig materie for en nordmann som liker å ta raske avgjørelser. For å få pusterom fra arbeid og endeløse møter, trente han. Mye.
– Jeg var på treningssenteret på hotellet midnatt fordi jeg ikke fikk sove. Det var helt stille rundt meg og ingen i syne. Etter ti minutter på tredemølla skjønte jeg at jeg begynte å bli sliten etter lange dager og lite søvn, for jeg så blinkende mørke skygger i sidesynet. Det ga meg straks assosiasjoner til «The Ring». Jeg løp ferdig for å distrahere meg selv fra filmreferansen. På vei mot døren hører jeg noen svisj-lyder og stopper opp. I løpet av sekunder står det en liten sortkledd person med et plastsverd foran meg. Jeg tuller ikke, det så ut som en ninja! Jeg regner med at det var jet-lag, et overarbeidet hode eller en hotellansatt på vei til et karneval. Det var uansett noe av det rareste jeg har opplevd, sier Hesthagen.
Etter en uke og ni nye forslag på storyboard ønsket kunden å gå tilbake til det opprinnelige konseptet. Sånt skjer. Det var klart for øving, alt så likt ut som på storyboardet, helt ned til den minste detalj. Skuespillere i kostyme, statister, punkeren hadde fått hanekam bestående av en hel boks med hårspray. Alt satt som det skulle. To øvingsdager på location med fullt opp av grønnvegg, rekvisitter, kamera, lys, crew, men de fikk ikke lov å filme. Japanerne kalte det «angle check».
– At hele opplevelsen og oppholdet bød på en helt annen kultur og arbeidsmåte var det ingen tvil om. Resultatet ble en absurd reklamefilm, hvor alt skjer på en gang, sier Hesthagen.
