Verdens beste PR-kampanje

Som alle andre blir jeg svært glad når Norge klarer å hevde seg i Cannes. Men i forrige uke kunne vi lese at norske PR-byråer hadde et litt trist år nede på rivieraen. Da passer det jo bra at vi denne gangen skal gå den nordkoreanske PR-bransjen nærmere i sømmene. Canneskje vi kan plukke opp noen triks til neste år. Kanskje ikke. Hvem vet. Eller jo, Kim Jong-Un vet. My bad.

For det er ikke måte på hva det nyeste tilskuddet i den stadig trangere maktstolen der nede kan eller vet. Etter noen dager i Nord-Korea ga jeg opp å ha noe som helst kritisk sans til det vi fikk se og høre (som nevnt i forrige artikkel). Man blir bombardert med informasjon, og det var rett og slett for slitsomt å være skeptisk hele tiden. Jeg begynte å akseptere alle historiene bare for å få fred. Og det var mange. Det er bare til å bøye seg i støvet til PR-apparatet. «Har Kim bygget dette tempelet på tre etasjer helt selv? Og han styrte byggingen av denne byen helt alene? Og han klatret opp på det høyeste fjellet i Nord-Korea i pensko? Wow.»

Verdens beste i internett

Kast en stein i hvilken som helst retning på internett, og den treffer sannsynlig et sinnssykt festlig «faktum» om en av Kimmene. Som at Kim Jong-Il fikk masse hole-in-ones på sin første golfrunde. Eller at Kim Jong-Un har en av verdens største samlinger av Nike-joggesko. Eller at han er en av verdens beste i internett. Det er ingen smal sak for den nordkoreanske PR-bransjen å balansere hvor amazing de skal gjøre Kim Jong-Un, sett opp mot hans forgjengere. Grunnleggeren Kim Il-Sung har nesten gudestatus og kan smykke seg med tittelen «Eternal Leader». Sønnen Kim Jong-Il er hakk i hæl med sekken full av sine egne titler. Men det møysommelige PR-arbeidet med unge herr Kim Jong-Un har så vidt begynt.

En meget solid CV

Samme dag som vi fikk se de balsamerte likene til forgjengerne hans i ren Lenin-stil, ble vi også ført gjennom flere rom dedikert til alle utmerkelsene som Kimmene har fått. Riktignok har ikke den nåværende Kim like mange utmerkelser som sin far og bestefar. Vi fikk selvsagt ikke ta bilder, men for å si det sånn: han har fortsatt flere doktorgrader enn du har prosent med strøm på mobilen din akkurat nå. Dog, de fleste var naturlig nok kjøpt eller gitt til han som gave/bestikkelse.

En liten fugl hvisket i øret mitt der nede at en del av de nordkoreanske diplomatenes oppgaver er å anskaffe æresutmerkelser til lederen. Koste hva det koste vil. For hvis man skal sikre posisjonen sin i Democratic People’s Republic of Korea (som Nord-Korea fortrekker å bli kalt), så er det viktig at lederen fremstår som en klok og kompetent fyr. Men, så vidt jeg vet: Ingen land som føler de må ha «democratic» i navnet sitt er særlig demokratiske i utgangspunktet. Men fra et PR-perspektiv gir det jo mening. Ish.

Kamerat Community Manager

Arbeidet med å utvikle kulten/persondyrkelsen av Kim Jong-Un er bare ett av mange ansvarsområder til den nordkoreanske PR-bransjen. Bortsett fra å sørge for at alle hjem har et bilde i stuen av far og bestefar Kim, og at samtlige flater er tapetsert med småhissige mennesker som peker mot høyre, så skal jo den offisielle hjemmesiden til Nord-Korea driftes. Og YouTube-kanalen må jo være up-to-date. Også må jo Twitter-kontoen oppdateres. Og de svært nøytrale nyhetssakene må selvsagt ut til verden. Også skal det jo produseres masse propagandafilmer, plakater, musikk og kunst. Når man jobber med å bedre oppfatningen av merkevaren Nord-Korea, kan man ikke ligge på latsiden. Det kan være døden for en nordkoreansk PR-konsulent. Bokstavelig og billedlig talt. Men mest bokstavelig. Eller kanskje man er heldig og blir overført til forsvaret.

Til og med heisen brukes som en kommunikasjonskanal for PR-bransjen. Men jeg er fortsatt litt usikker på hva de har tenkt her. Du kan jo se selv:

Kontrafaktisk PR

I tillegg skal alle turistene få se hvordan Nord-Korea egentlig er. Vår lokale guide var vår finger på den nordkoreanske pulsen. Han svarte på nesten alt vi lurte på, og tåkepratet seg elegant unna de mer ubehagelige temaene. Det var ikke måte på hva både Kimmene og landet hadde fått til, og kunne blitt en egen artikkel. Men noen av de mer minneverdige påstandene hans var at homofili ikke eksisterte i Nord-Korea, og at det var Kina og Russland som slapp atombombene på Japan, ikke USA. En interessant digresjon er at USA har stått for mye av nødhjelpen til Nord-Korea, en ordning som går på trynet hver gang Nord-Korea skyter seg selv i foten ved å skyte opp raketter.

PR-strategien der borte er basert på den nordkoreanske ideologiske tankegangen kalt Juche. Dette er en slags modifisert utgave av marxismen. Juche (også kjent som Kimilsungism) fronter selvberging og uavhengighet, og står sentralt i politikken. Så dette kan til dels forklare denne staheten i påstanden om at alle andre enn dem selv er imperialistiske assholes, og at dette hjelper dem med å beholde status quo internt. Det forklarer også hvorfor alle flater er tapetsert med disse småhissige menneskene som peker mot høyre. Det er Nord-Korea mot røkla. Og hvis noe skulle gå galt internt, så legges skylden vanligvis på eksterne aktører. Gjerne Japan eller USA.

Om å eie sine egne feil

Men denne strategien har begynt å modifiseres litt, noe man så da en boligblokk kollapset i Pyongchon-distriktet. Da tok myndighetene på seg skylden, noe som er svært uvanlig. Denne endringen i PR-strategien kan tyde på at myndighetene og Kim Jong-Un ønsker å ta enda mer eierskap til landets fremgang (på godt og vondt) i stedet for å legge skylden på eksterne. Kanskje dette er en videreutvikling av Juche-tankegangen? At det fortsatt er Nord-Korea mot røkla, men de tar eierskap til sine egne feil, og dermed sin egen fremtid og velstand. Er vi er vitne til en slags turn-around av merkevaren Nord-Korea, à la den Dominos gjennomførte i 2009?

På en måte er Nord-Korea verdens beste PR-kampanje. I hvert fall i øynene til den nordkoreanske regjeringen. Kim-slekten har sittet ved makten i all tid, de hylles daglig og ved enhver anledning, de har fått blomster oppkalt etter seg, og samtlige (interne) medier hyller regimet og Kim daglig. Alt uten å nevne de interne sultkatastrofene, underernæringen, eller de rundt 200.000 menneskene som sitter i verdens mest brutale fangeleirer. Men de har begynt å åpne opp om at de nå opplever den verste tørken på 100 år. Nok et tegn på en PR-strategi i endring?

Så hva kan vi lære av den nordkoreansk PR-bransjen? Det åpenbare er kanskje at jo større «feil» man prøver å dekke over, jo mer absurd blir «sannheten». Men det kan altså se ut som at også Nord-Korea har skjønt verdien av å faktisk eie sine egne feil, slik at man tar større eierskap til sin egen merkevares utvikling og suksess. Ærlighet varer lengst, også for halvsprø diktatorer.

Snipp, snapp, snute

Dette er det tredje og siste «reisebrevet» som oppsummerer min analyse av merkevaren Nord-Korea. Jeg håper det har vært lærerikt, eller at du fikk noe interessant å scrolle gjennom i et kjedelig møte. Alt i alt tror jeg Nord-Korea kommer til å åpne grensene helt opp i løpet av de 10 neste årene på grunn av ren og skjær nødvendighet. Kanskje du kan couchsurfe der om noen år. Uansett anbefaler jeg på det sterkeste å ta turen, om ikke annet enn for å prøve den lokale kimchien og å gå merkevaren Nord-Korea nærmere i sømmene selv.