Antikudos
Det er i all hovedsak fremsnakking multibedrift og regissør Lasse Gretland bedriver i ukas Kudos. Dette bidraget er en kuriositet, akkurat som mannen bak.
BIO
Har akkurat fylt 50 år, noe jeg synes er helt absurd. Jeg jobber fast i Notch én dag i uka som en slags kreativ konsulent, jeg er regissør-til-utleie én til to til fem dager i uka, alt ettersom, er «programdirektør» for Dangerous Club en halv dag i uka, også driver jeg Little Fwend i helgene. Og ellers holder jeg på med diverse ikke-vitenskapelig audiorelatert forskning i labben. Jeg elsker å drive dank, men gjør lite av det for tiden. Tjener lite i hard valuta, men synes jeg sitter igjen med mye på det kreative plan. Det finnes endel reklamefilmer her om det er av interesse: lassegretland.com
– Hei Kudos! Vil gjerne få takke min venn Pål Ulvik Rokseth for denne pinnen, det er utrolig hyggelig. Pål er en superfin fyr, mørkeste fyrsten på foto, synthesizer-gudinne og en deilig ung mann med hjartet på rette staden. Vil takke ekstra for at hans forlovede Thea Hvistendahl (og kanskje delvis Pål) slapp meg igjennom nåløyet som 2nd Unit regissør på Theas kommende melankolske horrorfilm, Handling The Undead. Det var sinnsykt gøy (og litt nervepirrende) å levere en så presis atmosfærisk bestilling, og det på videoens vinyl, 35mm film! OCD-millimeter-presisjons-fulgt opp av konnossørene Kristian Engelsen og Anders Flatland, kudos til fotogutta!
Nevn et eller flere inspirerende internasjonalt/utenlandsk arbeid dere gjerne skulle ha lagd selv.
– OK, jeg hopper i det. Kall meg gjerne enkel eller vanskelig, men jeg liker best arbeider som berører meg emosjonelt, har noe å by på over flere nivåer og gjerne kommer med en life hack for individet eller kloden. For meg, har dette ganske mye å si for hvordan jeg rangerer et arbeid (og da mener jeg de byråene har et ansvar for å påpeke eventuelle svakheter i rationale bak konsepter - tross sannsynligheten for å bite hånda som mater) - hvilket bilde males vs harde fakta - er det bare hot air og skylapper eller bør det kastes flere glass i steinhus?
– IKEA «The Lamp» til Spike Jonze er en fantastisk film, den manipulerer seg inn i amygdala, og det er noe av det vanskeligste å få til…
– Men…. med fare for å bli kansellert for all fremtid, drister jeg meg til å gi (ørlite) antikudos i denne fremsnakkings-spalten. Samme kjede sin «The Trash Collection»-kampanje som er hyllet over en hel verden av fremsnakkere, er isolert sett, et veldig kult konsept. Kjempefiffig løst, men det er jo den gamle historien om pyromanen som startet egen brannstasjon. Hvis IKEA ikke hadde laget møbler av så elendig kvalitet i utgangspunktet, ville de heller aldri blitt dumpet i skogkanten sammen med annet avfall.
– Aaaaanyway, noen tøffinger skulle rådet de til å bare gått rett til «The Life Collection»-kampanjen, hoppe bukk over hele problemstillingen;) Hilsen sofa-aktivist, 50 pluss.
– Når vi er inne på dritt. «Vi gir oss aldri på pris», «Det har aldri vært billigere, bla bla…» er et tragisk USP (unique selling point). Hadde det å reklamere kun på bakgrunn av pris vært ulovlig på lik linje med alkoholreklame, så måtte man jo funnet andre kvaliteter å spille på? 130 tonn hundebæsj til 80 kroner er sikkert billig, men det er fortsatt hundebæsj.
– Så litt kudos! Tony Kaye er en gammel sensei, han har gjort så mye bra at det er helt umulig å ramse opp, men hans enkle film mot (jeg har i hvert fall ikke begynt med) heroin er stunning. Dunlop «Expect the unexpected» er også on-point og nydelig utført. Gjelder å ha bra dekk hvis du må manøvrere deg unna noe uventet.
– Johan Renck er en sjelden svane som er dødsflink i både reklamefilm, musikkvideo- og fiksjonsregistolen. Musikkvideoen hens for The Knife «Pass This On», gjort for 20 år siden, kunne vel vært skutt i neste uke, sånn rent innhold-og stilkulør-messig.
– Kampanjen for Karl Lagerfeld x H&M er uangripelig sofistikert (ikke tenk på evt. uetiske detaljer hos kunden, da). Hva med Breaking Bad og Chernobyl på toppen av den glasuren?
– Det er i min bok først og fremst funksjon og effekt som er sexy, dernest form & farge. Den design-jobben jeg synes er helt overjordisk (no pun intended) bra og jeg gjerne kunne tenkt meg å brukt hele livet på i en parallel virkelighet, er for London Underground. Ok, du har det ikoniske kartet til Harry Beck, logoene, fargekodene etc., men du har også kunstnere som får stor plass, posterne med informasjon som kommuniseres med en alltid sivilisert og varm tone, men med en touch av britisk syrlighet. De små morsomhetene knyttet til identiten til forskjellige bydelene (Sherlock Holmes-silhuetten i flisene på Baker Street), ikke-rasering av originale arkitektoniske detaljer som sofistikert peker deg i retning av «her skal du inn». De har beholdt design-DNA´et gjennom hundreogmange år, ingen teite make overs, bare perfeksjonering av merkevaren. Så til det viktigste: det flyter som en drøm rent logistisk, tross at Storbritannia ellers er helt på bærtur mtp. logikk og funksjonalitet (vegg-til-vegg-teppe på kjøkkenet? Rør som er lagt utenpå bygninger, hvorpå de klager på fryser om vinteren? ALT på Heathrow Flyplass), det er ingen apper du må trykke gjentatte ganger på, du bare tæpper deg inn gjennom porten, og på toppen av toppen; De som jobber der er oftest veldig hjelpsomme og ved godt humør. Makan, det er rart at tuben ikke har fått Nobelprisen i funksjon, form & farge. Noen sier man bør sette av to dager på The Met i New York, jeg tenker alle kunst- eller designstudenter også bør dra på dannelsesreise med tuben i London og bare observere. Er jævlig varmt der nede da - så husk flere, tynne lag!
DEVON TURNBULL / OJAS
– En merkevarebygging som er veldig «riktig» utført er måten min kollega-i-godlydens-tjeneste, Devon Turnbull, utfører visjonen bak hans hornhøyttaler-merke OJAS, på.
– Devon er en gammel hipster-ringrev som blant annet startet street fashion-labelet Nom de Guerre og har gjort flere samarbeid med nylig avdøde DJ-kompis og kreative leder i LVMH, Virgil Abloh. Han har vært ute en kred-kapitaliserings-natt før, men tror ikke han har noen mørkere agenda enn at han er genuint opptatt av å spre budskapet om at god, naturlig lyd er et slags velværeprodukt. Han har bidratt til en slags renessanse for stereoanleggets betydning for nytelse av god lyd & musikk. Han har blant annet installert det nye anlegget hjemme hos Mark Ronson og i Prada-sjappa i NY, slik at dette kommer på forsiden av verdens heiteste interiørmagasin som igjen leder til positiv oppmerksomhet mot STORE høyttalere. Små, usynlige høyttalere fra Sonos kan ikke reprodusere hele frekvens-spekteret, og sånn er det bare - hilsen fysiske lover. I sommer laget han en replika av lytterommet sitt hjemme i Brooklyn og stilte det ut på Lisson Gallery, dit folk kunne komme og sitte i timesvis og andektig høre på plater. God lyd er bra for sjelen, derfor er Devons korstog bra for oss. OJAS visjon resonnerer (no pun intended om du er HiFi-freak), fordi man ser at han bryr seg på ekte.
Fortell om én eller flere norskproduserte jobber du er glad i.
– Ja, så var det de norske jobbene ja….Ole Sanders er jo norsk, men Traktor i LA regnes kanskje ikke? De er uansett der oppe med Tony Kaye, helt vilt konsistent på toppnivå hva fantasi angår.
– Nå husker jeg ikke så klart hvem det var jeg tenkte på? Mathias & Matias er jo seff veldig bra (PM meg for detaljer på hvor “bra” Posten som produkt egentlig er), Kristoffer Borgli, Martin de Thurah (nesten norsk?), alt Bacon gjør er på et skyhøyt nivå…..og for å ikke snakke om Morgenstern som er de øverste her på bjerget. Jo, nå kom jeg på en spesifikk en: Volkswagen ryggeassistent skrevet av Karin Lund og Øystein Halvorsen fra TRY, og mesterlig utført av Andreas Riiser (er ikke Riiser halvt dansk?) på regi, den er superbra og mer on-point blir det jo ikke.
– Det leder meg til en annen norsk jobb jeg synes er meget, meget god - og hvor ofte kan du skryte av «den har jeg laget», da noen drar opp en norsk seddel av lomma? Metric Design og illustratør Terje Tønnessen (som forøvrig har veldig god smak i stereoanlegg!) med litt pikselerings-hjelp fra Snøhetta, har laget «verdens vakreste kontanter» (semisitat New York Times). Hvor kult er ikke det? Min gode venn og stafettpinne-overtaker i nettopp Metric Design, Christian Schnitler, ga ikke etter da jeg maste fælt om å få se prototypen til den nye 500-lappen på nach hjemme hos ham. Da måtte han i så fall drepe meg etterpå.
Hvem vil du sende stafettpinnen videre til, og hvorfor?
– Elsker Christian Schnitler i Metric Design, først og fremst som menneske, men han er next level faglig og kunstnerisk. Vet egentlig lite om hva han har gjort av arbeid, det er han altfor ydmyk til å skryte av, men er 99% sikker på at det har skyhøy kvalitet. Vet Christian har et par designoppdrag på bucket-lista. Det ene er allerede gjort av noen andre (ble ganske fint det nye passet, Neue Design Studio) så den blir ikke aktuell med det første, men eier du Lufthansa eller et annet flyselskap …med stødig økonomi...(vet ikke om denne artikkelen oversettes til tysk?)
