– Like deler ekkelt og fascinerende

Marius Sunde er designer i Snøhetta, med en forkjærlighet for kode som designverktøy.

– Tusen takk til Iben Andrea (legendarisk Volda-DJ vel?!) for stafettpinnen, sjåast en raspeball-torsdag på nyåret.

Fortell om én eller flere norskproduserte jobber du er glad i.

– En jobb jeg til stadighet tar meg selv i å tenke på er den visuelle identiteten og nettsiden til Blank Architects, som Bleed gjorde for noen år siden. Ikke bare klarte de å gjøre en superstram modernist-identitet som har særpreg, men bruken av relevant(!) generativ grafikk sammenstilt med sitater fra et knippe filosofer som beskriver den arkitektoniske tilnærmingen til studioet? Veldig kul formidling av et selskap. Og enormt bra håndverk. (Se eksempler fra arbeidet i mediespilleren)

– Den neste jobben jeg vil løfte frem er et arbeid utført av en av mine absolutte favoritt-designere, Jonas Ersland, som studerte året over meg, og nå opererer fra Berlin. Prosjektet hans Cheek Kisses er vel like-deler ekkelt og fascinerende, i måten han med kalkpulver har gjort avtrykk av de som har sittet på et toalettsete og indirekte vært i kontakt. Rar og kul ting å gjøre. Resultatet er jo unektelig fint, og han fortjener honnør for å alltid utfordre hva det betyr å være designer.

Nevn et eller flere inspirerende internasjonalt/utenlandsk arbeid du gjerne skulle ha lagd selv.

– Det første arbeidet jeg er rett og slett er misunnelig på, er den nye logoen til Kungliga Dramatiska Teatern (Dramaten), laget av Greger Ulf Nilsson. Illustrasjonen av komedie og tragedie i tverrstrekene på de to A-ene i Dramaten er liksom provoserende briljant, og når det hele pakkes inn i et så enormt godt håndverk som det gjøres i dette tilfellet er det bare å applaudere.

– Neste jobben havner kanskje litt mer i kategorien dette hadde vært sykt kult å kunne utføre, og er Seoul-studioet Kimchi & Chips som står bak. Under en talk i Beograd sa de noe sånt som at de itererer alltid mot å klare å male i luften, og i prosjektet Lunar Surface (med fotograf Eunyoung Kim) lykkes de ganske bra. Et lerret blåser gjennom en digital sfære, som igjen avleses av en kinect-sensor som påvirker snittet av sfæren som projiseres på nevnte lerret. En vakker feedback-loop av digitale og analoge verktøy. Kombinert med lang eksponering tegnes til slutt en tre-dimensjonell sfære midt i et tidligere-bunkers-nå-kunstrom. Teknisk sett veldig imponerende, men poetisk enormt fin ambisjon å alltid jobbe mot, synes jeg.

– Kommer heller ikke utenom de to lookbookene som Random Studio har gjort for Raf Simons x Fred Perry. Der Kimchi & Chips flytter det digitale ut i fysisk rom, hadde Random den motsatte ambisjonen. Den første lookboken (SS19) er en gjenskapelse av Maps, hvor man beveger seg rundt i en by og alle menneskene man ser er ikledd den nye kolleksjonen. Kul navigasjon og fin i all sin enkelhet, men også smart fordi man plutselig skaper en veldig dagligdags kontekst for plaggene. I AW19-lookbooken har de flyttet opplevelsen innendørs, hvor man blir flue på veggen i en fest inspirert av Youth Club Archives, til 4 forskjellige (ganske forskjellige som sådan) tider på døgnet. Imponerende fra et teknisk perspektiv, men selve narrativen oppleves også helt riktig. Kule jobber som evner å både bygge merkevare og vise frem kolleksjoner på nye måter. (Ligger i mediespilleren.)

Hvem vil du sende stafettpinnen videre til, og hvorfor?

– Siden Iben Andrea åpnet døren for kjærlighet til småsteder på Vestlandet, sender jeg stafettpinnen videre til Stadtlandets store sønn, Lasse Fløde. Litt fordi han er vestlending, men mest fordi han til stadighet evner å overraske og imponere i sitt arbeid.