– De fleste hater reklame, og sikkert med god grunn
Martin Iversen er regissør hos Anorak. Han byr på bransjerelevant julekalender og annen snæcks i årets siste Kudos.
BIO
Martin Iversen, 34 år, fra Drøbak. Bor på Tøyen med katt og kattekvinne. Studerte til å bli art director, men fikk et 5D mk II i hendene og droppet ut. Jobbet meg opp i kameraavdelingen, frilanset som filmfotograf, drev produksjonsselskap og jobber i dag som regissør i Anorak. Full circle?
– Tusen takk til Kristoffer Grindheim for hyggelig ros. Han setter story first, og så setter han lampa og linsa deretter. Det er fin følelse å sitte i klippen og nikke til beslutninger som ble tatt etter innflytelse fra gode lagspillere.
Fortell om én eller flere norskproduserte jobber du er glad i
– Med bakgrunn som 21st century one-man-band, har jeg prøvd meg i de fleste fagroller og sjangre, så jeg kan sette pris på mye forskjellig. Fra en leken komposisjon i en humrete sketch til en følsom akkord i lydbildet til noe ikke-kommersielt, og helt ned til subs-formatering som respekterer historiefortellingen. Finnes det noe mer irriterende enn når underteksten forteller vitsen før skuespilleren gjør det? Kanskje når logoen oppe i hjørnet gjør det.
– Apropos! Kudos til Stein Simonsen, som har laget en julekalender med litt sting i. I luke 3 kunne vi lese:
«Hvis du driver restaurant og det viser seg at folk bare orker noen få biter før de må kaste opp, hva gjør du? 1) Lager mindre porsjoner. 2) Lager bedre mat. Litt sånn er det med reklame også. Hvis man vil at flere skal ta den til seg – bør man ikke sørge for at den forteller bedre historier, og ikke bare kortere?»
Resten av lukene kan åpnes her (anbefales).
– Apropos Stein Simonsen og en norskprodusert jobb jeg er glad i; Norsk Møteservice for Widerøe, regissert av Ordinary People. De fleste hater reklame, og sikkert med god grunn. Denne serien, derimot, føler jeg er en gave til folket, og det på tross av at den egentlig bare var en b2b-greie. Annonsøren fungerte, i all sin beskjedenhet, som underleverandør til et selskap med en helt kokko business-idé; å stille i møter for andre. Men det underliggende budskapet var likevel klokkeklart, og det hele kommer unna som reklame kamuflert som underholdning.
– Hvis jeg kan få en 20 minutters reklamepause vil jeg gjerne løfte frem kortfilmen «Liker stilen» av Bendik Kaltenborn. En pussig konstellasjon av korte, absurde og tilsynelatende ganske uavhengige scener, med en urolig nerve som hele tiden avløses av sprø humor og overraskende vendinger. Den har en WTF-faktor, uvant struktur, og er sikkert ikke for alle. Men jeg elsker stilen.
– Fra Korallrallrev123 til Messi123, som er regissert av Eivind Landsvik. Denne har satt seg fordi den er så sann, i hvert fall for meg. Den lekne stilen, kameraføringen, VFX-en og fyren ved tastaturet. Jeg bare liker den.
– Selv om reklamene til finn.no får Gullblyanter, Gullfisker og godt med kudos andre steder, ville det vært uærlig av meg å ikke nevne de. For faktum er at, trommesettet som ingen har sett, er den første reklamefilmen jeg kan huske å ha likt. Om det er den beste finn-reklamen er usikkert, men nostalgien i meg velger denne:
Nevn et eller flere inspirerende internasjonalt/utenlandsk arbeid du gjerne skulle ha lagd selv
– Et mesterverk jeg kunne tenkt meg å ha navnet mitt på er Expedia - «Plates». Jeg synes «Plates», «Lemons» og «Nothing» er nydelige filmer. Hver eneste rute forteller en historie, og er så tidløs og elegant fortalt. Jeg får lyst til å skru av lyden og bare se på bildene, og så får jeg lyst til å dra på ferie.
– Og så må jeg nevne Business Club Royale. Jeg er ofte innom der for å lese manifestet deres; most people hate commercials. Those are the people we try to make films for. Så ser jeg noen filmer, og så blir jeg litt inspirert og litt overveldet. Man kan jo bli usikker på sitt eget talent av å se andres. Men det er sunt for meg å konfronteres med at det går an å gjøre noe annet enn lett satiriske tablåfilmer med 2 aktører og en fiffig punchline. Det er mye sprøtt å ta av her, men jeg digger viben i «Summer Never Sleeps» av Daniel Warwick.
– Litt selvmotsigende velger jeg å runde av med en enkel vits. For selv om jeg foretrekker at reklame formidler en ekte fordel – eller følelse, som bygger på en innsikt som er sann, kan jeg noen ganger like at man bare claimer en sannhet. Som en vis mann en gang sa, drite litt i den gode historien og stole på produktet. Som denne pizzaen, som er så digg at du er villig til å gjøre hva som helst for å få deg et stykke.
Hvem vil du sende stafettpinnen videre til, og hvorfor?
– Det finnes en fyr jeg alltid sender stafettpinnen videre til. Hvis det er en jobb som er for artsy for meg, eller som krever talentet til en illustratør, musiker eller (formelt udannet) art director på toppen av å være filmskaper, så ringer jeg denne fyren. Han er en ekte multikunstner med sin helt egne stil, og er et arbeidsjern av de sjeldne. Han bare fikser det. Fra én pottit til en annen; kjeppen går til Simen Skari.
