Kudos på ferietampen
Regissør Nicolai Astrup Wiik i Wemake avrunder sommerferien og starter Kudoshøsten.
BIO
Nicolai Astrup Wiik studerte historie ved Harvard University og har jobbet som reklameregissør i Wemake siden 2018. Han har tidligere også vært regiassistent for André Øvredal på hans siste to filmer, «Torden» og «The Last Voyage of the Demeter».
– Takk til Kim og John for kudospinnen, prøver å gå for en smoothere veksling enn jeg hadde i Tinestafetten 2005 (spør meg om den neste KF-pils).
– Det jeg ofte verdsetter med filmer er at de har en tydelig visjon. Regigjerningen ligger i forskjellen mellom den filmen crewet hadde laget på egenhånd og den filmen som til slutt foreligger. Dette er det som fascinerer meg med de filmene jeg liker, og som jeg selv prøver å etterstrebe - grepet.
– Luksusen og utfordringen er at bestikket vårt er ganske stort. Grepet er produktet av alt fra casting, blocking, klipp og selvsagt manusvalg. Dessverre er det mye vi «kommer unna» med om vi ikke investerer kreativ kapital i filmen: det blir film, men har man tilført noe? Dette gjelder like mye for drama som reklame, derfor har jeg valgt litt av hvert i denne artikkelen.
Arild Frölich Grand Hotell
– Grand Hotell fra 2016 er for meg en bunnsolid. Det føles rart å skulle uttale seg om hva visjonen til Arild Frölich har vært, men utover at det er et godt manus, så er det en puls i filmen som må være tilsiktet. Jeg digger at filmen holder på bildene, og lar handlingen spilles ut i noen få velvalgte bilder som underbygger den emosjonelle tilstanden i scenen. Godt håndverk.
Wes Anderson «American Express»
– Denne reklamen har jeg alltid elsket. Jeg synes det er gutsy at den er to minutter lang, og hele greia er (tilsynelatende) i én take, den utfordringen skulle jeg likt å prøve å hanskes med selv. Jeg er overbevist om at denne filmen ikke kunne vært skutt på noen annen måte. Forøvrig når vi snakker om regigrep: Wes Anderson.
Potsy Ponciroli «Old Henry»
– En spillefilm jeg gjerne skulle ha laget selv er «Old Henry» en indie-western som gikk litt under radaren her til lands. Men denne filmen kan oppsummeres med «tension». I hver eneste «plapre-scene» er karakterene opptatt med noe annet - grave en grøft, forbinde et sår, pusse et våpen -som regel for å høyne spenningen. Kameraspråket virker tilsiktet, og gjør mye ut av den ene locataion’en i filmen. I tillegg er det gjort mye research til glede for de historieinteresserte.
Erlend Westnes «Penneflørt»
– «Penneflørten» til finn. no synes jeg er en elegant liten film, og Erlend Westnes har upåklagelig komisk timing som bygger opp under manus og storyen. Jeg kjenner alltid igjen filmene hans på klipp og særlig fargene. Graden her er tung og ganske moody, tør jeg si litt u-norsk..? Jeg liker den.
Hvem vil du sende stafettpinnen til, og hvorfor?
– Med dette passer det bra å gi den proverbiale stafettpinnen videre til en av folkene bak siste film, kreatør Anders Muurman Holm i Morgenstern.
