Pokemon for kulturarbeidere

Robin Snasen Rengård er freelance designer og illustratør og en del av illustrasjonsagenturet ByHands. Han jobber også som musiker og komponist og kommer i år ut med to plater, samt musikk til en dokumentarfilm.

Fortell om et norskprodusert arbeid du er fascinert av.

– Kim Hiorthøys gigantiske arbeid for plateselskapet Rune Grammofon fortjener mega kudos. Det er ikke bare Norges beste plateselskap, men også en av få i verden med en gjennomgående designprofil. Formen virker uanstrengt samtidig som det er helt innertier designstrategisk. Dette er samleobjekter – Pokemon for kulturarbeidere. Jeg husker at jeg som student var bergtatt av coverne og hørte på den mutte musikken og følte meg kjempesmart. Han låner tungt av kunstnere som Ellsworth Kelly og Kenneth Noland og det er selvsagt helt greit. Det er design som jeg synes fungerer bedre på cd enn på lp, merkelig nok. Hvis jeg må velge tre favoritter må det bli Arne Nordheim: Electric, Alog: miniatures og Ole-Henrik Moe: Ciaccona / 3 Persephone Perceptions. Terningkast seks, hehe.

Alt gjort med en teft som bare svensker av en eller annen irriterende grunn får til.

Fortell om et internasjonalt arbeid du gjerne skulle ha lagd selv.

– Jeg vil trekke frem de superflinke designerne i Teenage Engineering som holder til i Stockholm. De har laget en fantastisk synth/sampler/sequencer/trommemaskin/dings som heter Op-1. Den har kanskje den fineste interaksjonsdesignen jeg noensinne har lekt med og de våger å prøve ut nye ting uten å jøgle det til. Alt gjort med en teft som bare svensker av en eller annen irriterende grunn får til.

– Også har jeg de siste årene hatt en usunn fiksering på modulære synthesizere – en synth som ikke er et ferdig instrument, men som består av mange ulike bestanddeler som gjør at man kan bygge sitt helt eget system og bruke ledninger til å kombinere disse på ulike måter. Det er jævlig nerdete og avhengighetskapende, og den hellige gral for synthgeeks er en Buchla. Don Buchla var en fysiker fra California som bygget den første modulære synthesizeren på 60-tallet (samtidig med Bob Moog på østkysten).

De største systemene koster det samme som en bil, men man kan reise mye, mye lengre med en Buchla.

– Han lagde den på oppdrag fra musikeren Morton Subotnick som brukte den til å lage sitt pling plong-mesterverk «Silver Apples of the Moon» – en skive hvor stor ingeniørkunst møter store mengder LSD. Buchlaen ser ut som cockpiten til romskip (som flys av utenomjordiske babyer) med blinkende lys og fargekoda hull til ledninger som en psykedelisk putteboks. I motsetning til de tekniske betegnelsene som streitingen Bob Moog brukte for å forklare sine modulers funksjon, brukte Buchla navn som «Source of Uncertainty» og «Multi Dimensional Kinesthetic Input Port».

– Panelene er silketrykket og satt for hånd etter instrukser fra Don selv. Han brukte selvsagt Futura og noe som likner på Akzidenz Grotesk Condensed og det er så smakfullt gjort at øynene mine sikler. De siste årene har noen bygget Buchla kloner med paneler designet med, passende nok, Arial. De største systemene koster det samme som en bil, men man kan reise mye, mye lengre med en Buchla.

Hvem vil du gi stafettpinnen videre til og hvorfor?

– Jeg vil gjerne gi stafettpinnen videre til designer Linda Hansen som jobber i Strømme Throndsen. Hun er en av landets beste pakningsdesignere og siden jeg er glad i mat, men ikke kan noen ting om pakningsdesign må det bli Linda.