Content Market-Kim
Content-debatten/stormen har rasert vannglasset her hjemme. Dette inspirerte meg til å dra på studietur for å se hvordan kommunikasjonsbransjen i det store utland takler lignende utfordringer. Nord-Korea virket som et naturlig stoppested, og her er det første av tre «reisebrev» om ka det går i der borte.
Så hva kan vi i norsk reklame- og mediebransje lære av verdens mest lukkede land/merkevare? Egentlig ikke en dritt, men vi kan gjøre et forsøk.
Jeg dro egentlig dit for å løpe halvmaraton. Men som alt annet i Nord-Korea var dette selvsagt kun et dekke for min søken etter kunnskap og inspirasjon som jeg kunne dele med en nysgjerrig bransje. For dette er et fascinerende land der lederen er en halvgud som aldri trør feil, der alle er tilsynelatende smørblide hele tiden, der stemningen ifølge pressen er konstant amazeballs, og der alle andre enn dem selv er onde, egoistiske imperialister.
Alle motargumenter blir møtt med et nivå av innøvd svada som ville fått enhver norsk politiker til å gråte forvirrete tårer av uforståelighet, og ville gjort rent bord i GKs Tåkeprat-utdeling.
Alle flater er tapetsert med bilder av Kim og glade/småhissige mennesker som hovedsakelig ser/peker mot høyre mens de tråkker på amerikanere/japanere. Hvis man ser på Nord-Korea som en merkevare, så er det Nord-Koreas mest gjennomførte merkevare, i hvert fall i Nord-Korea.
Så hva kan vi i norsk reklame- og mediebransje lære av verdens mest lukkede land/merkevare? Egentlig ikke en dritt, men vi kan gjøre et forsøk. Debatten her hjemme har jo rast fra om man kan digitalisere kjøttkaker til hva i alle dager content marketing er for noe, så det er naturlig å starte dette første reisebrevet der.
Digitaliser og dø
Kim Jong-Un har løst dette på sin egen, enkle måte: Ingenting kan eller skal digitaliseres, i tilfelle noen laster opp noe forferdelig pinlig for regimet, som for eksempel bilder av en fangeleir. Eller at noen laster ned noe forferdelig pinlig, som for eksempel «The Interview». Dette håndheves knallhardt. Blir du tatt med en såpeoperaserie fra Sør-Korea på deg, vanker det flere år i nevnte fangeleir. Derav intet internett. Eller, de HAR internett, men det får kun makteliten og regimets hackerskvadron benytte seg av. Apropos: PornHub har gjort en interessant analyse av trafikken inn til deres sider basert på IP-adresser fra Nord-Korea.
Nord-Koreas eksperter på sosiale medier har bestemt at det lureste er å ikke ha sosiale medier.
Resten av plebeierne må nøye seg med et ghettointranett fra nittitallet som ingen under 18 år har tilgang til, men som i god content marketing-ånd er fylt med inspirerende nyheter om regimet. Til tross for ingen nettilgang, så observerte jeg overraskende mange lokale ungdommer som tok bøttevis med selfier med sine kinesiske smarttelefoner, både med og uten ducklips. Kanskje det var en regissert hendelse, men hvis ikke: Hvor lastet de dette opp? Hvilke delingsstrategier lå bak? Hva var hashtagen? Av det jeg kunne se ble selfier delt manuelt, også kjent som «snu telefonen mot mottakeren og vis bildet til dem». Dette var i Pyongyang, en relativt privilegert by sammenlignet med resten av landet, så det var lite smarttelefoner utenfor byen. Muligens MMS var involvert blant de aller mest privilegerte. Siden lokalguiden vår nektet å la oss prate med mennesker som ikke var blitt forhåndsgodkjent til å møte vestlige, så blir det med spekulasjonen. Men vi fikk danse med dem, da.
Et liv i flymodus
Vi ble fortalt at det var 3G i landet, men det hadde kun turister adgang til, og bare hvis vi kjøpte et nordkoreansk SIM-kort. Hvis ikke ble det flymodus på mobilen. Snapchat-refleksen ga seg riktignok i møtet med tungt bevæpnet flyplasspersonell da vi landet i Pyongyang, så jeg valgte null telefondekning og null internett (noe som var overraskende digg). De innfødte kan ikke ringe ut av landet, ei heller få tilgang til GPS. Det gikk rykter om at de hadde et sosialt nettverk á la Facebook der, men det fikk vi naturligvis ikke titte på. Litt research i etterkant viser at dette faktisk finnes, men at det foreløpig minner mer om et slags lukket og strengt kontrollert Reddit-forum enn Facebook. Det brukes visstnok til bursdagsmeldinger og lite annet. Kanskje poking. Hvem vet.
Nord-Korea styrer all nettbasert kommunikasjon med en kjempesvett jernhånd, og slipper dermed alle kriser i sosiale medier om palmeolje, farger på barneklær og fangeleirer. Sagt på en annen måte: Nord-Koreas eksperter på sosiale medier har bestemt at det lureste er å ikke ha sosiale medier.
Livet er lett uten nett
Men kan vi lære noe av dette? Intet internett, intet problem. Kommunikasjonsbransjen i Nord-Korea er ca. den samme som vi hadde i Norge på tidlig 90-tallet, bare en smule mindre liberal og en smule mer hissig på å henrette misfornøyde brukere. Inntrykket jeg sitter igjen med er at skarreværra content, så skarreværra no bra om en av Kimmene, regimet og landet, og kun det.
Av det jeg husker fra vår egen content-debatt, er man vel blitt enige om å skape engasjerende, nyttig, inspirerende, relevant, troverdig og målrettet innhold, som kunden/forbrukeren vil oppsøke og fordøye frivillig. Basert på dette scorer merkevaren Nord-Korea lett 10/10 på content marketing-skalaen (med litt trekk på «frivillig»), i hvert fall i følge seg selv. Hvis noen vil ha et litt old-school eksempel på hva content marketing kan være, trenger man bare raske til seg en utgave av Pyongyang Times. Snakk om å eie egne, fortjente og kjøpte kanaler.
I neste reisebrev skal vi se litt nærmere på den ene merkevaren utenom Nord-Korea/Kim Jong-Un som har lov til å vise seg frem i dette hermetiske landet. Hvis jeg klarer å dodge nordkoreanske snikmordere frem til da, riktignok.
Tekst og bilder: Helge Ove Søndenaa Svendsen, tekstforfatter i Retail House Elevate.
