Fra KF magasinet: Det resirkulerte mord
De kjørte rundt og rundt i et kvart århundre. Overinspektøren i sin grå jakke og sennepsgule genser, og assistenten Harry Klein med sin knæsje Björn Ulvaeus-frisyre, på jakt etter iskalde drapsmenn og annet menneskelig avskum. De ga avkall på familie og venner for å gjøre en innsats for samfunnet, og det ga resultater. Gjennom 24 år og 281 episoder hendte det bare tre ganger at morderen ikke ble tatt. Det er en oppklaringsprosent norske politimestere burde merke seg når de klager på mye overtid.
Gjennom 24 år og 281 episoder hendte det bare tre ganger at morderen ikke ble tatt. Det er en oppklaringsprosent norske politimestere burde merke seg når de klager på mye overtid.
Mord ganger 281
NRK har de siste to årene bedrevet resirkulering av første klasse. De har bydd på gjensyn med samtlige episoder av Aus der Reihe: Derrick, til sammen 281 stykker. Første episode av denne kvalitetsserien ble sendt på den tyske kanalen ZDF den 20. oktober 1974, og ringen ble sluttet på samme kanal 16. oktober 1998. Mottakelsen i pressen var til å begynne med nokså lunken. Folk var ikke vant til at morderens identitet ble presentert først, for så å bivåne hvordan etterforskeren nøstet trådene mens man så på. På denne måten ble seerne fratatt det tradisjonelle, men også virkningsfulle åpningsgrepet «Hvem er morderen?». Men opinionen endret seg snart. Seertallene ble etter hvert enorme, og serien ble solgt til over 100 land, hvilket gjør den til en av historiens største fjernsynssuksesser.
Det store spørsmålet er: Hvordan får man så mange mennesker over hele verden til å sette seg ned foran tv-skjermene for å se oppklaringen av et mord i München, igjen og igjen, gjennom et kvart århundre? Selv om plottet selvsagt er litt annerledes hver gang, er det likevel det samme mantraet som resirkuleres: Noen er myrdet, og Derrick og Klein kommer kjørende i sin BMW for å oppklare saken. De kjører tilbake til sitt spartansk innredede kontor på politistasjonen, tar noen telefoner, treffer vitner, sirkler inn den mistenkte, og setter så inn nådestøtet, effektivt og presist, uten voldsomme sluttscener med fyrverkeri og kavaleri. Blir man ikke lei? Nei. En tv-series suksess er jo nettopp avhengig av det å få folk til å ville ha mer. Serien blir en verden man dykker ned i med jevne mellomrom. Og har man først fått seerne på kroken, er det bare å gi gass. En tysk fjortisserie kalt Verbotene Liebe ruller over skjermene i Tyskland fem dager i uka. I skrivende stund har det blitt sendt 3914 episoder. Kvaliteten er beskjeden, for å si det slik. Men så lenge seertallene er hyggelige, vil det bli produsert nye episoder, igjen og igjen. Bare spør de som lager Hotel Cæsar.
Handler det bare om nostalgi? Svaret er et dundrende nei.
En ting er å se på en serie mens den produseres og sendes i samtiden, noe ganske annet er det å bivåne repriser av et materiale som til dels er nesten 30 år gammelt. NRKs resirkulering av Derrick har gjort det mulig å se 281 episoder (som i sin tid ble produsert månedlig) innenfor et tidsrom på to år. Dersom man har sett de fleste episodene for lenge siden, spør man seg selvsagt om hvorfor man ser det om igjen. Handler det bare om nostalgi? Svaret er et dundrende nei. Når man inntar en så stor dose med Derrick som det har vært mulig å gjøre de siste to årene, oppdager man helt andre kvaliteter i dette uhyre omfangsrike og mangesidige stoffet. Ting som aldri ble oppfattet som påfallende da serien ble sendt i månedlige drypp i det forrige århundre.
Nasjonalpark Derrick
En konstruktiv mulighet er å betrakte serien som en nasjonalpark. De 281 episodene utgjør et enestående landskap bestående av skjønnheter, udyr og alt mellom disse to ytterpunktene. Skikkelsene går omkring i vakre parker, sitter med drinker i digre villaer, er ute og seiler i flotte båter, kjører komfortable biler, spiser middager på elegante restauranter, og kysser hverandre lidenskapelig til tonene fra søt musikk. Men det motsatte er også til stede i fullt monn: Falne engler og prinsippløse, fortapte karakterer som frekventerer avskyelige barer og andre dubiøse lokaler, folk som selger tung narkotika; halliker, helere, tyver, voldsmenn, bankranere og leiemordere. Det er falske venner og sjalu ektefeller, avstumpede mennesker som myrder hverandre for de hesligste motiver, og unge sjeler som går til grunne før de får sjansen til å vise verden den de var ment å skulle bli. Og så er det noe med denne skuespilleren Horst Tappert som skiller ham ut fra mengden av fjernsynsetterforskere. Han er sindig, klok og elegant, og snakker med en tydelig røst som uttrykker stor autoritet og dyp innsikt. Kollega Fritz Wepper, som spiller Harry Klein, er ingen tilsvarende tungvekter, men utfyller mesteren på en fin måte, og sammen er de et nummer for store for nesten samtlige mordere som dukker opp i serien.
Samtlige manus ble skrevet av Herbert Reinecker, født julaften 1914 i byen Hagen, tre mil øst for Tapperts hjemby Wuppertal. Da innspillingene opphørte i 1998, ville den da snart 84 år gamle forfatteren gjerne fortsette å lage nye episoder, men 75 år gamle Tappert mente at nok var nok, og det kom selvsagt ikke på tale å erstatte ham med en annen skuespiller. Tapperts person var så til de grader knyttet til denne rollen, at en erstatter ville ha falt fullstendig igjennom, og hele seriens ettermæle ville ha ligget i ruiner. Reinecker var en av de mest produktive tekstforfattere Europa har sett. I tillegg til alle Derrick-episodene skrev han i årene 1974 til 1998 manus til hele 57 filmer og andre tv-serier. En makeløs prestasjon, den gjennomgående høye standarden tatt i betraktning. Reinecker flyttet etter hvert til Kempfenhausen, ved fasjonable Starnberger See sør for München, hvor også mange av skuespillerne som ble benyttet i Derrick-serien bodde. Mange av innspillingene foregikk i dette området, som vrimler av store villaer tegnet av de beste arkitekter Tyskland har kunnet by på.
Regi og regi
Men en intelligent manusforfatter og gode skuespillere er ikke nok: Mye av æren faller også på regissørene, til sammen 18 stykker, og her er det ganske store forskjeller ute og går. Noen tenderer mot det overdrevent actionfylte, noen er for tunge på labben, mens andre ikke klarer å utnytte historienes og rolleskikkelsenes iboende kompleksitet, og etterlater seg et nokså forutsigbart og flatt produkt. Men noen makter å finne et flott stemningsleie som kler figurene og handlingen på en sublim måte. Den udiskutable eneren er den enarmede Alfred Vorher, født i Stuttgart i 1914, som ble skadet under andre verdenskrig og deretter måtte amputere en arm. Vorher regisserte fra 1975 og fram til sin død i 1986 til sammen 28 episoder, og noen av disse, som for eksempel «Kaffee mit Beate», «Lissas Vater», «Die Fahrt nach Lindau», «Geheimnisse Einer Nacht» og «Das Absolute Ende», hører med til er seriens ypperste produksjoner. Vorher regisserte episodene slik at de minnet om teaterstykker; vekten ble lagt på dialogen og spenningen mellom personene, og ikke på ytre handling, i motsetning til enkelte av de andre regissørene, og især tsjekkiske Zbynek Brynych, som sjelden klarer å motstå fristelsen til å legge inn en skrikende biljakt, noen halvnakne damer ved ei strippestang eller en real porsjon ellevill skyting. Atmosfæren hos Vorher er intenst ladet; relasjonene mellom personene trer fram på en helt spesiell måte, og bildene er alltid utsøkt klare og reine. Dessverre fikk han ikke være med på laget i mer enn elleve år. Da han den 3. februar 1986 ikke dukket opp til innspillingen av en episode, dro en regiassistent hjem til ham for å sjekke hva som hadde skjedd. Der ble han funnet død, og det var en naturlig død, som i det minste Derrick slapp å involvere seg i. Horst Tappert regisserte for øvrig selv elleve av episodene, og flere av dem er meget solide, spesielt den ubehagelige «Entlassen Sie diesen Mann nicht!» og den snedig oppbygde «Abgründe der Gefühle».
Menneskene bak masken
Lange dresskledde Horst Tappert fra Wuppertal er den skinnende stjernen i nasjonalparken; han lyser mot omverdenen fra toppen av det store fjellet i midten av parken, der han sitter på et platå og nyter en kald øl og et smørbrød. Men det er også fascinerende å vandre i dypet av parken, og betrakte skuespillerne der inne, både i form av de ulike rollene de spilte i serien, men også i den uoversiktlige overgangssonen inn mot stedet der de begynner å leve sine egne liv, bakenfor rollene. Først blir de som rolleskikkelser litt utydelige, som to eksponeringer oppå hverandre, før denne prosessen av utydeliggjøring langsomt reverserer, og de vender tilbake i synsranden som tydelige vesener, men denne gangen som seg selv, i sine autentiske liv. Det er som om deres skuespillerliv blir senket ned i en slags fremkallervæske, der de blir forvandlet til seg selv når man trekker dem opp igjen fra væskebadet. På denne måten bringer de sine autentiske liv med seg inn i nasjonalparken.
Ta for eksempel den yndige Helga Anders fra Innsbruck, som spiller hovedrollen i det Alfred Vorher-regisserte mesterstykket «Kaffee mit Beate» fra 1978. Hvor vakker og flott hun framsto der, og hvor sjokkerende hennes utseendemessige forvandling var da hun etter flere års fravær dukket opp i «Der Klassenbeste» fra 1984. På disse få årene gikk hun fra å være en inntagende, trutmunnet og vibrant Lolita til å bli et pløsete og kvapsete vrak med slapt hår og livløse øyne. Årsaken var et omfattende rusmisbruk med store mengder alkohol og dop. Hun døde andre påskedag 1986, to år etter at hun spilte sin siste Derrick-rolle, bare 38 år gammel.
Man kan ikke unngå å tenke at Karl Renars mektige og isende negativitet i alle sine rollefigurer ikke bare var et resultat av godt skuespill. Det lå personlig smerte bak de smale øynene, den rynkede pannen og den sammenbitte munnen.
En annen myteomspunnet og gåtefull person i nasjonalparken er Karl Renar. Han medvirket i hele 13 episoder mellom 1976 og 1990, og er en av skuespillerne som gjør sterkest inntrykk i hele persongalleriet. Renar var født i Wien i 1935, og hadde alltid roller der han fikk spille på sine nokså bistre karaktertrekk. En lukket mann som bar på hemmeligheter, en brummende einstøing med tenner som en grevling, rasende som en gressklipper; sinna, sjuk og stygg som juling. Især rollen som smeden Kissner i den utsøkte «Ein merkwürdiger Tag auf dem Land» fra desember 1989, var et lykketreff for Renar. Her fikk han spille på hele sitt mørke register. Men Renar døde tidlig, allerede 22. januar 1991, bare 55 år gammel. Man kan ikke unngå å tenke at Karl Renars mektige og isende negativitet i alle sine rollefigurer ikke bare var et resultat av godt skuespill. Det lå personlig smerte bak de smale øynene, den rynkede pannen og den sammenbitte munnen.
Eller hva med den forunderlige skjebnen til Ernst Schröder, som spilte Gustav Borgelt i den bevegende «Die Festmenüs des Herrn Borgelt», fra 1992. Schröders rolleskikkelse var her en eldre herre fra Bernkastel i Moseldalen som reiste til München for å hevne sin datter, som hadde flyttet dit for å studere, men havnet på dopkjøret, og begikk selvmord ved å hoppe ut fra et vindu. Han oppsøkte tre menn han mente var medskyldige i hennes død, og alle tre ble skutt seinere samme dag som han traff dem for første og eneste gang. Spørsmålet han stilte dem var: «Hvorfor kom du ikke i min datters begravelse?» I scenen hvor han besøker den tredje av mennene, en kynisk pornofilmprodusent som utnyttet hennes avhengighet på det groveste, ser vi Schröder/Borgelt gå gjennom filmstudioet og bort til det åpne vinduet mot bakgården, hvor hans datter kastet seg ut og døde. Schröder står ubevegelig ved vinduet og stirrer noen sekunder ned på asfalten. Det er noe usigelig trist og fortvilet over måten han spiller denne lille scenen på. Forklaringen er sannsynligvis denne: Hans egen datter Christiane, som også var skuespiller, begikk i september 1980 selvmord ved å hoppe fra Golden Gate-broen i San Francisco. Hun flyttet til USA i 1978, og utviklet her tunge depresjoner på grunn av manglende framgang som skuespiller: «Det eneste de tilbyr meg, er pornofilmer av verste sort». Hun la ikke igjen noe avskjedsbrev, og hennes mann, som også var en arbeidsløs kunstner, meldte henne savnet. Tilfeldigvis ble hoppet hennes observert av en brovakt, og man fikk trukket liket opp av vannet. Siden hun ikke hadde noen papirer på seg, tok det flere måneder før hun ble identifisert. Hun ble kremert, og man satte urnen til oppbevaring hos et begravelsesbyrå i San Francisco. Det tok flere år før noen kom og hentet den. Det hører med til historien at Schröders seks år eldre kone og Christianes mor, skuespilleren Inge Thiesfeld, også tok sitt eget liv.
To år etter innspillingen av Die Festmenüs des Herrn Borgelt fikk Ernst Schröder på et sykehus i Berlin diagnosen uhelbredelig kreft. Hans umiddelbare reaksjon var å hoppe ut fra et usikret vindu på sykehuset. Han ble knust mot asfalten i bakgården, og døde momentant. Hva fòr gjennom hodet hans der i disse siste sekundene av et liv, det siste halve minuttet, fra der hvor han får ideen, og så finner stedet hvor han kan realisere den? Hvor raskt, eller hvor langsomt går de sekundene?
Over to tusen skuespillere medvirket i Derrick-serien, og mange av dem er avgått ved døden. De fleste dødsfallene skyldtes hva man kan kalle en naturlig død, men det er også påfallende mange som av ulike årsaker døde i temmelig ung alder, av rus, selvmord, AIDS, slaganfall, trafikkulykker, hjertesykdommer og altfor tidlig inntrufne krefttilfeller. Forbrytelse lønner seg ikke alltid.
Ordet er mektigere enn sverdet
En svært viktig årsak til seriens unike ettermæle, er grepet med å kutte ut all unødvendig action, og la ordet være mektigere enn sverdet. På samme måte som i Columbo, er det ikke muskler og skytevåpen som avgjør om sakene blir oppklart. Derrick og Klein snuser seg fram til morderen ved hjelp av en høyt utviklet nese for detaljer og logiske brister. Selv om seriens første to-tre sesonger inneholdt til dels rikelig med smør i form av skuddsalver og biljakter, forsto produsentene etter hvert at det som virkelig traff publikum, var en menneskelig kjerne uavhengig av den ytre staffasjen. Når man som produsent skal starte opp en ny serie, skuler man naturlig nok til hvilke serier som rører seg i samtiden, og kopierer mer eller mindre bevisst deler av andres suksessrike konsepter. Virkelig original blir man først når man begynner å stole på sine egne karakterer og sin egen intuisjon, og utvikler noe som begynner å snakke med egen stemme. Det var dette som skjedde med Derrick-serien utover på 1970-tallet, og når man nå ser episodene fra de siste sesongene, er det påfallende at det knapt løsnes et skudd. Det er nærheten til karakterene og menneskene som trekker publikum inn i handlingen, og på den måten får serien varig verdi.
Men uansett hvor bra Derrick er: Det er irriterende med de tre uløste sakene. Horst Tappert døde i 2008, men evigunge Fritz Wepper, som spilte Harry Klein, fylte akkurat 70, og er fortsatt aktiv på tysk fjernsyn. Kanskje skulle man ta en telefon?
Artikkelen er publisert i den siste utgaven som kom ut av KF magasinet, august 2011. Øivind Hånes (f. 1960) er forfatter og musiker. Bosatt i Köln.
Handverks illustrasjon er gjort av tidligere utgaver av magasinet.
