Levin ble første Annonsator-vinner
McCann har utviklet en annonsegenerator for Scanpix: Annonsatoren fungerer som en annonsemaskin, legg ideen inn, få annonse ut. Og få den på trykk om den er god nok.
Nå har Annonsatoren kåret sin første vinner. Konsulent i Apt, Joachim Levin. Juryens bemerkninger lyder slik:
– Juryen mener bestemt at levende dukker og døde dukker er morsomt. Juryen lo høyt av denne annonsen, og det var hele grunnlaget for den strålende seieren. En flott, helt ubrukt dobbeltside i KF magasinet #8 går til «Gammel dame funnet død.» Gratulerer til Joachim Levin fra Apt for et strålende stykke kreativt arbeid – du er bedre enn alle andre. Ikke for å rakke ned på vinnerarbeidet, men juryen merket seg at det var veldig mange gode jobber som ikke nådde toppen. Her har kreatørene gjort en slett jobb i å skryte uhemmet av seg selv. Det betyr at Joachims vinnerannonse vil prege midtsiden i neste utgave av KF magasinet. Gratulerer!
Hikstende ekstatisk vinner Som leseren sikkert kan tenke seg var Levin over seg av begeistring og lykke da kreativtforum.no konfronterte ham om prisen.
– Jeg er overrasket og smigret over å få denne prisen. Jeg er ikke sikker på om jeg fortjener den. Men bevares – jeg har jo i skrift og tale forsøkt å drive folkeopplysning i mange år. Det er få byer i Norge hvor jeg aldri har holdt foredrag. Og jeg har skrevet og skrevet. I vel ti år har jeg i utpreget grad tatt Internett i bruk. Den berømmelige trykkefriheten og ytringsfriheten har tradisjonelt vært redaktørenes frihet. Internett gir alle muligheter for å ytre seg. Men hvis det skal ha noen hensikt, må man også bli lest på nettet, ellers blir det «som så stikke tunga ut av vinduet». Da må en sikre god kvalitet og holde seg oppdatert.
For å bli hørt og bli tatt alvorlig kreves også en pirkete holdning til fakta og dokumentasjon og at en avholder seg fra ubegrunnet synsing. Ellers ville de sterke økonomiske og andre interesser som misliker mine budskap få anledning til å dytte meg ut over sidelinja. Jeg har forklart mange journalister at vi har motsatte interesser – nåtidens journalister ønsker primært saftige oppslag, mens jeg primært ønsker å ta vare på min troverdighet.
Det krever arbeid og tid. Ettersom jeg er i full stilling, er det bruk av fritid det krever. Hvorfor gjør jeg nå det?
Som kreativ får en oppleve mye lidelse på nært hold. For noen kreative kommer det meste av lidelsen av tvil rundt mer eller mindre kjente og ukjente årsaker, for eksempel egenverd og renommé i bransjen. I mitt yrkesliv ble det slik at jeg kom til å se spesielt mye lidelse og tragedier som skyldes menneskeskapte problemer. Disse er det i prinsippet mye lettere å forebygge. Men kan jeg gjøre noe med det, annet enn å forsøke å hjelpe de som kommer på mitt kontor?
Kanskje ikke. Men da jeg var i puberteten, så jeg en tysk film hvor noe gjorde dypt inntrykk på meg. Hovedpersonen sa følgende: «Wenn ich einmal vor meinem Schöpfer stehe, und er fragt mir, wozu hast du dein Leben benutzt – was kann ich sagen?» Selv om jeg ikke er noen troende mann, står det for meg som viktig, at når min tilmålte tid på denne kloden en gang går mot slutten, vil jeg gjerne kunne si at jeg har i alle fall forsøkt – forsøkt å bidra til å redusere lidelse i de tusen hjem. Det ville være tøft om jeg da måtte innrømme at jeg mest har brukt livet til å karre til meg sjøl rikdom og personlige fordeler.
Det er forsket mye om de problemene jeg har spesialisert meg på, og en har egentlig funnet ut hvordan problemene kan bekjempes effektivt, men dette er lite kjent og anerkjent. Vårt samfunn, ikke minst media, ønsker seg å få i pose og sekk – uten å bli straffet med tilsvarende mange tragedier. Og problemene både bagatelliseres og framstilles skjevt, i sterk motstrid til hva forskning lærer oss. Så det er blitt min nisje å forsøke – etter evne – å spre kunnskap om de områder jeg har spesialisert meg på.
Jeg er brennende engasjert i å engasjere, lidenskapelig opptatt av å støtte oppunder lidenskaper og tror steinhardt på at alle kan være mer og utføre mirakler om de bare bestemmer seg for det, er motiverte og ikke minst glade og fornøyde.
Og jeg er lei for at vi for tiden er inne i en periode hvor færre unge mennesker enn før har visjoner om et bedre, mer rettferdig og solidarisk samfunn og vier tid og arbeid til å forsøke å bidra til å gjennomføre dette. Vi har fått en ego-bølge og en amerikanisering av verdi-systemet. Tilhengerne av ego-samfunnet kaller endringene for en «modernisering». Jeg foretrekker å se på det som en bølge.
Jeg må innrømme jeg har hatt atskillig sympati for Rudolf Nilsens ironiske ord om «I venner av orden – og ordensbånd». Og så står jeg plutselig og har fått en ordensbånd-liknende pris selv. Men jeg tolker det som uttrykk for at all min bruk av min fritid kanskje ikke har vært helt forgjeves, noen har lagt merke til det og synes det er bra, og det kan være bryet verdt at jeg fortsetter.
Og jeg deler da selvsagt Scanpix' tro på at kreative kunnskaper er viktige å spre, blant annet fordi det kan være et bidrag til å gjøre samfunnet bedre for menneskene å leve. Så tusen takk skal dere ha – jeg er glad og smigret over å få denne prisen.
