Perspektiver fra en grøft

Finn Knudsen, Eirik Sørensen, Hallvard Fjeldbraaten og Morten Aleksander Halvorsen utgjorde det norske teamet i Young Creatives i Eurobest. Fjeldbraaten har i tillegg til å delta i konkurransen også skrevet reisebrev for kreativtforum.no, og her kommer hans avsluttende tanker (Young Creatives ble for øvrig vunnet av det svenske teamet).

Why do we fall, sir? So that we can learn to pick ourselves up.
– Butleren Alfred, «Batman begins»

Det er slutt. Skal man virkelig begynne med at det er slutt? Ferdig? Finito? ???? Hej då? Good bye? Faen.

Om jag kunde, skulle jag skriva hela skiten på svenska. Sverige tog sägern och Finn fick dom där ögonen, som får alt att lösas upp i fragmenter, och fick oss andra att gripa efter dom sprida bitarna av oss själv. Vi satt där, andningsnöd, utan hopp och utan pokal. Alt var förlorat, men inte glömt. Et helvete.

Berns, der Eurobestfesten gikk for seg, ligger nede ved Dramaten og ser, fra utsiden, ut som en krysning mellom en dampbåt og et sirkus. Strindberg selv skal ha sittet her og formulert noen rader under lyskronenes dekadens, med plankstek på porselenstallerkenen, vin i krystall og på vei inn i historien om «Mäster Oluf». Vi står på på terrassen, i andre etasje, og forsøker å regne ut hvor mye vi kan få ølen ned i. «Festivæælen kostet hondrogfemti juro» sier Jonas, «så skæ vi lie drige hondrogfemti bayer». Och jag är inte den som spottar i glaset, inte.

Vi sitter nå på gate 62 på Arlanda. Klokka er rundt halv ni. Akkurat nå reiser Finn og Eirik seg og bestemmer seg for og heller legge seg på gulvet. Morten er i gang med et eller annet. Ikke godt å si hva det er. Like greit å ikke spørre. Vi drikker julmost. Finn og Eirik sover.

I det vi sitter på Berghs og en av jurymedlemmene reiser seg og går opp på «the floor», som Pär kaller det, har vi bygget opp et ganske stort håp, som kanskje den siste timen hadde vokst seg til noe av et hybris av sigaretter på balkongen og kaffe fra kantina. Og Dave, som jurymedlemmet altså heter, snakker en liten stund for så å knuse alt med en enkel setning: and the winner is …

Hübris står til fall. Finn får de derre øynene.

Vi har det egentlig bra nå, eller i alle fall bedre. Ideen som vant fortjente å vinne. Folka bak ideen er kanskje de hyggeligste og mest gjestfrie av dem alle. Emmili er ad og jobber for Brindfors (http://felipeochemmeli.blogspot.com). Nina er altså hun som står ved siden av meg akkurat nå og skriver ned blogen sin – den mest leste i sitt slag i Sverige: (http://notanotherplanningblog.blogspot.com) - på baksiden av kortet til teamets andre tekstforfatter, Carl Fredrik, som jobber i farfar (http://www.papercut.se/portfolio/eng.html). Det har vært en bra prosess. Vi har lært masse som vi tar med oss videre. Dessuten har vi laget en kampanje vi er stolte av. Strindberg er ferdig med plankstek och vin. På bordet ligger hans notatbok. «Det var inte sägarn jag ville, det var striden» (Mäster Oluf, 1872). Og det skulle vi også sagt. Om vi vant.

Istedet står butleren til Bruce, Alfred, i døren på vei ut, og spør retorisk: «Why do we fall, sir?» Og det er sant. Det er ikke slutt. Det er ikke finito, ???, hejdå eller good bye. Nei. If you're going through hell, keep on walking.

(Hadde kanskje vært en pay-off til skikkelig fjellstøvler, forresten? På vei mot et klimaks; på vei mot toppen av Mt. Everest. Slit. Svette. Beinhard kulde. Male voice: «We say climbing is the only cure for gravity. People who don't get it, just don't get it. Why would you risk your life, to climb a mountain? And all the pain. All the struggle. I've gazed into the white cold eyes of death. But …»

Vi ser de fire som står der helt øverst. «I've also been on top of the world». Skyene sprekker opp. Sollys. Utsikt. Finn smiler. Morten ler. Eirik nikker. Seier. «If you're going through hell, keep on walking.» Jeg vet ikke. Det er bare å fortsette og gå).

En siste hilsen fra Stockholm,
Morten, Finn, Eirik og Hallvard