Sistemann i Cannes

KFs utsendte medarbeidere i Cannes ble i forrige uke stadig overfalt av nordmenn som gjentok: «Har dere snakket med Tore Woll? Hæ? Har dere?», som om den kreative lederen i McCann alene satt på alle hemmelighetene til meningen med livet. Nå kan vi i endelig si: Vi har snakket med Tore Woll. Om enn kun på epost (han er fremdeles i Frankrike. På jobb, må vite).

Smart og inspirert. Fortell litt om hvordan det var å sitte i filmjuryen.
– Potensielt kan det fort være store egoer som har et markeringsbehov i en sånn jury – 22 av noen av de mest fremtredende bransjehuene innelåst i et rom i en uke. Dette var mine fordommer, men jeg kunne ikke tatt mer feil. Agendaen til alle var å løfte frem det beste arbeidet, og jeg følte at alle hadde nok respekt til å la alle si sitt, og forandre mening om noen belyste problemstillingen fra en annen synsvinkel. Jeg trodde nok at jeg kom til å drukne i en strøm av velartikulerte argumenter som fikk meg til å virke som en spak og ubetydelig fyr på hjørnet av bordet fra hjørnet av verden. Sånn var det ikke, istedenfor føler jeg meg hakket mer intelligent, og hundre hakk mer inspirert.

Noe du har lært, som du tar med deg hjem?
– En ting jeg har lært er at man har en rolle, og om man ikke får den må man ta den. Og en annen ting er at meninger er til for å forandres og forbedres. Både mine egne og andres. Det er den eneste måten å komme seg videre på, og når man sitter der med folk som er 100 ganger mer meritterte er det absurd å tro at man ikke har noe å lære, og tullete å ikke prøve å lære noe. Selv for de som er 100 ganger mer meritterte.

Meninger vs. matte. Som nevnt i tidligere saker fra Cannes-uka påpeker jurydeltagerne at det er annerledes å sitte i en jury i Cannes enn hjemme. Woll opplevde at det ikke nødvendigvis ble snakket mer i Cannes, men på en annen måte.
– I Gullblyanten er det et mattestykke som avgjør mye av resultatet, der nede var det meningsytringer. Det funker fordi det ikke er en veldig skjevt fordelt jury – så det skal litt til at noen som er retorikere med en agenda vinner frem. Man får blant annet ikke vite hvordan jobbene fordeler seg på Gullblyanten, bare en tallrekke hvor man må gjette seg til det. Med en kompetent jury, så funker ikke mattematikkjuryering.

«Godt nok»-året. Med kun én jobb på film-shortlist har Norge et og annet å lære, og Woll sier at han kan gi et veldig langt svar på dette. Men vi går for den korte varianten:
– Aller først bør vi spille på vår egen banehalvdel – dette tror jeg alle vet, slutte å tro at vi kan konkurrere med produksjon, eller fortelle historier med et internasjonalt snitt. Vi har ikke sjangs. Men først og fremst må vi slutte å si at ting er godt nok. Dette har vært godt nok-året. Det er mulig det har vært et år hvor det har vært viktigere å bevare enn å forandre, men sånn har det vært for hele verden. For Sverige som vinner en sølv og to bronse og en haug løver i andre kategorier har det vært enda vanskeligere enn for oss. Det er ingen unnskyldning, det finnes bare én person som har skylda, og det er deg selv.

Woll har uten tvil blitt inspirert av vervet, ikke nødvendigvis av jobbene, men av menneskene han satt sammen med. Hvordan folk tenker, hvordan folk har blitt til de menneskene de er, og hvordan de ikke nødvendigvis er mer reflekterte enn oss nordmenn. Han skulle mer enn gjerne gjort juryjobben igjen til neste år også, men da aller helst i det han anser som den viktigste kategorien – Integrated and Titanium.
– Hver gang jeg ser en bra film som baserer seg på en god innsikt, så føler jeg at resten mangler – det stopper liksom opp med film, blir for ensomt. Men det er en enda større diskusjon.