KF magasinet: Bårds vekselvirkninger

I sin nyeste roman, «Nøytral», lever Bård Torgersens hovedpersoner i en verden der det å ha en plan, et prosjekt og ambisjoner er selveste kjerneverdien. Men de forvalter ikke den verdien så godt, og det vokser frem en komikk i gnisningen mellom karakterenes innbilte verdensbilde og den egentlige dystopien de lever i. Og det kan virke som Torgerser prøver å spørre: Kan man egentlig skryte på seg noen fri vilje?

Jeg vil, jeg vil. – Noe jeg alltid har vært opptatt av i bøkene mine, er at vi snakker mye om vår frie vilje, men jeg opplever det som tomt og klisjefylt. Vi er opptatt av individualisme, men vi er ikke særlig dyptgripende. Jeg prøver å beskrive det at vi blir tutet ørene fulle av at individuelle valg er viktig. Vi har en illusjon om at vi har grep om våre egne liv og at valgene vi tar påvirker dette. Fri vilje. Det er lettere å la verden og historien ta tak i oss og kaste oss av gårde. Jeg kan le meg i hjel av mismatchen mellom det man sier man ønsker å oppnå og det man faktisk gjør. Det er forstyrret. Og derfor ofte morsomt. Jeg er ikke ute etter å skrive om det som bare er mørkt og uten håp. Jeg er ikke ute etter distanse hele tiden, jeg vil skildre mennesker som jeg vil være nær. Jeg synes det er interessant å fremstille mennesker som man kan veksle mellom å være glad i og ikke like. Jeg kan veksle mellom å forstå hovedpersonene mine og synes at de gjør ting som er helt forkastelige. Jeg har ikke alltid empati for dem, men jeg er nær dem hele tiden. Bøkene mine skal ikke bare være et kaldt avtrykk av verden. Jeg prøver å beskrive to typer karakterer. Den ene er den som er innenfor, som kan sies å være vellykket og føler en tomhet i det. Og den andre typen er den som har forlatt det, og som har valgt å stå på utsiden. De har en frihet i at de ikke tilhører noe. Men de kan også være dypt isolerte og ensomme. De lengter etter å tilhøre. Jeg kretser rundt drømmen om et genuint menneskelig fellesskap. Og frykten for det samme.

«Nøytral», bokas tittel, vitner lite om dette ønsket, men avslører desto mer av menneskers forsvarsmekanismer overfor livets hendelser og eksistensen generelt.

– Jo mer kaos man opplever, desto mer har man lyst til å bare ta det gode og ikke det dårlige. Bli sett, men ikke etterlate noen spor. Man har lyst på alt uten å få bivirkningene av det. Det er et slags ønske om nøytralitet. Det kan føles veldig fritt, men også veldig ensomt. Jeg gjenkjenner det i meg selv også.

Feigt?

– Det er en feighet i det.

Er vi så redde for å prege vår egen samtid?

– Det virker ikke som det er noe som er spesielt viktig for noen. Ikke engang blant politikere. Vi blir solgt politikken som varer, som skal gjøre livene våre enda bedre, og det stilles veldig få krav.

Valgfritt. Det kan virke som et paradoks. Vi er mindre og mindre i stand til å ta valg, likevel er det å bli valgt en tendens som Torgersen ser på som fremtredende i samfunnet.

– Kanskje det kjennetegner verdenen vi lever i: Frykt for ikke å bli likt. Vi er ofre for en popularitetsøkonomi. Fra Idol til kommunevalg, vi tilpasser oss velgerne, det vi tror de vil ha. Og det at man hele tiden må finne ut av hvordan man skal bli valgt, skaper kortsiktighet i alt. Media er interessert i rask, patosorientert uttelling, enten det dreier seg om Ekstrem Oppussing, eller en tv-debatt. Man vil ha størst mulig konflikt og flest mulig seere, og alle som stiller opp, er med på de premissene. De vil vinne.

Hovedpersonene i «Nøytral» er ikke en del av denne «kortsiktige karusellen», som Torgersen beskriver det som, higenen etterå være best likt. Dette er snarere fortellinger om de som ikke makter å ta del i sirkusforestillingen.

– Jeg har prøvd å beskrive en mistilpassethet som ikke blir kanalisert ut i noe konstruktivt. Jeg synes det er mer interessant å skrive om noen som ikke har den store selvinnsikten, men karakterene har en intuitiv forståelse av at det er noe galt med dem og hvordan de er i verden, men de klarer ikke å gjøre noe med det. Bortsett fra å klage. I boka har karakterene et enormt behov for å finne en eller annen å tømme dritten sin utover. Og å skrive boka er min måte å tømme ut noe av dritten min, gjennom deres historier.

Utover dette er ikke bøkene til Bård selvbiografiske, han vil bare skrive om det han ser. Riktignok er det en likhet mellom hans egen og karakterenes opplevelse av verden, men han er ikke opptatt av seg selv. Dette er et poeng som skal vise seg være mye av motivasjonen til i det hele tatt å skrive, skrive om mennesker på flukt fra seg selv. Når Bård Torgersen skriver bok, har han tatt en time-out fra det å være Bård Torgersen. Og i dette pusterommet formes historiene «Nøytral»s fem deler.

– Det handler ikke om meg, men mine erfaringer og min opplevelse av verden blir viktige. Jeg kan bruke litteraturen til å videreføre disse, jeg kan gjøre tingjeg ikke kan gjøre i mitt virkelige liv. Jeg kan få ting til å skje i litteraturen som ennå ikke har skjedd i verden. Det blir et sted mellom den helt uforpliktende fantasien og virkeligheten.

Vet du hvor du skal med teksten når du begynner å skrive den?

– Nei, ikke i det hele tatt. Hvorfor skriver man egentlig: Kanskje man lurer på en ting, og så baller det på seg og teksten kan ende opp med sin egen logikk eller vilje. Det kan hende den tar en retning man egentlig ikke har lyst til, som man nesten ikke føler man kan stå inne for, men at teksten forlanger det. Jeg føler ikke at jeg har noen moralsk forpliktelse til å skrive om noe som er riktig eller bra. Det er viktigere at teksten funker i forhold til seg selv og sin egen intensjon. Og blir sterk som uttrykk, selv om det bryter med konvensjoner om hva som er bra, til og med ens egen forestilling om hva som er bra.

Fortellerens fortelling. Den moderne romankunsten er preget av førstepersonsfortellinger. Det har vært en dreining fra den allvitende forteller til et dypdykk i egenpersonens beveggrunner og perspektiver. I motsetning til den jeg-orienterte litteraturen, der forfatteren nærmest blir sin egen hovedperson, ligger «Nøytral» nærmere en klassisk fortellemåte.

– Nå skriver jeg i tredjeperson. Den første boka jeg skrev var i førsteperson presens, den andre i førsteperson preteritum. Den tredje romanen var også i førsteperson, men med innskutte referanser, de også i førsteperson. Førstepersonsfortellingen er det løsrevede individets fortelling om helheten – sett fra ett perspektiv. Det tilhører vår tid: det individualistiske er viktigst, ikke verken helheten eller overblikket. Derfor var det befriende å gå over til tredjepersonsperspektivet hvor du kan flytte deg over tid, gjennom mange forskjellige menneskelige situasjoner. Språket i førsteperson sier mer om karakterens evne til å reflektere og også hva slags språk denne bruker, mens jeg med tredjepersonsgrepet i «Nøytral» ville peke mer på fortelleren. Rent teknisk er jeg hypp på å utfordre meg selv. At jeg prøver noe jeg ikke har prøvd før, og risikerer noe. Det gir mer næring til skriveprosessen. Så lenge man kommer i gang og det kommer noe ut av det man jobber med, bør man la tekstens indre liv gå foran en tenkt foregang eller stil. Teksten vil selv finne sitt passende uttrykk, og dette igjen vil prege historien.

Dersom Torgersen hadde valgt et mer blomstrende språk enn det korthugde som kjennetegner hans forfatterskap, ville boka blitt mindre direkte.

– På mange måter er det jeg skriver litt flatt og kjedelig. Språket reflekterer karakterenes manglende vilje og inviterer heller ikke til å velge parti med noen av dem, heie på dem i deres prosjekter. For disse prosjektene er ikke spesielt klare.

Et gjennomgangstema i boka er at karakterene blir konfrontert med eller er involvert i forakten for det svake. Nazisme, fascisme og ovenfra-og-ned drittstøvel-holdning blir holdt frem som et vemmelig brygg man ikke kan overse. Dette er en av Torgersens samfunnsobservasjoner, og det serveres straight up uten sukker.

– Alt kan være spiselig i en moderat form, men ender med å bli giftig når det forlater det moderate. Det kan ende opp som pervertert eller totalitært. En av figurene tar et standpunkt jeg deler, ut i det ekstreme: Han forfekter at avsender er viktigere enn mottaker dersom du er avsender, men han ender opp med å avvise mottaker totalt, misbruker posisjonen sin til å trampe på andre. Når du bruker kommunikasjonen bare som en metode til å straffe de du har forakt for, er det helt forkastelig.

Men skylden skal fordeles broderlig, ikke bare til den som har makt. Det ligger nemlig også et ansvar hos outsideren, hevder Torgersen.

– I det å føle seg fri, på utsiden, ligger det også en enorm ensomhet, og dersom man føler at man blir kvalt av denne ensomheten: Ta grep og gjør noe med det. Men jeg vil ikke sette outsideren på en pidestall. Jeg gir ikke taperne mine carte blanche til å vandre rundt i en lykkelig dvale. Det er ganske innlysende at de burde gjøre noe.

Selv om enkelte av figurene har flytende kjerner og er ute av stand til å ta dette grepet, er universet handlingen utspiller seg i konkret. Referansene er til stede, men oppleves ikke som diktatoriske.

– Boka utspiller seg fra 2000 og fram til jeg var ferdig med å skrive den, men jeg hadde ikke lyst til å skrive at de hadde på seg de og de klærne, hørte på de og de låtene, sånn at det stikker seg ut. Det er så slitsomt. Jeg vil at folk skal oppleve det som troverdig at det foregår nå. Noen ganger gir spesifikke referanser en troverdighet, andre ganger er det uspesifisert og diffust. Det kommer an på hvilken effekt man vil ha. Noen ganger er referansene intuitive, men etterpå ser jeg igjennom teksten. Alle tingene som er der, er der bevisst, selv om de har kommet intuitivt. De er et valg: Det er de og det og ikke noe annet.

Hva skal boka inspirere til?

– Jeg har ikke noen konkrete tanker om det. Men dersom det kan føre til at noen føler en form for gjenkjennelse, er det en stor kompliment. Jeg kan oppleve det samme selv, at noen ser verden på samme måte som meg, og det gjør at jeg føler meg mindre ensom. Men det er ikke noe entydig budskap. En roman kan være veldig selvmotsigende, akkurat som verden. Den er mangefasettert og trekker i mange retninger. Den er uoversiktlig og kaotisk, og det kan også litteratur være.

Selv om forfatteren ikke trenger å forholde seg til fakta på samme måte som i journalistikken, gjorde Torgersen mye research til alle delene i boka. Slik går dagene, dersom han kommer over noe interessant, tar han vare på det for å kunne hente det frem igjen og benytte det i tekstene.

– Jeg har skrevet siden jeg var liten, tanker og scenetekster, og deretter begynte jeg å jobbe som journalist. Det likte jeg veldig godt. Gå ut og møt verden og lag en fortelling av det du har sett. Jeg tror det ligger igjen i meg fremdeles. Når jeg skriver litteratur liker jeg at det forholder seg til en nær verden, at det er en slags rapport fra den verdenen. Det handler om en sinnstilstand, hva slags filter man ser det gjennom. Jeg sitter ikke i en lykkelig verden og skriver ut et vrengebilde – jeg opplever verden stemningsmessig ganske lik det jeg skriver. Selv om jeg har det objektivt sett bra, kan jeg gjenkjenne mye av den leden og tomheten figurene opplever. Når jeg skriver, er jeg i den sinnstilstanden. Men når jeg ikke er forfatteren Bård, men for eksempel familiefaren Bård, gir jeg slipp på meg selv fordi jeg tenker på noe annet enn mitt eget prosjekt. Det er handlingen som påvirker sinnstilstanden, og jeg kan oppleve det som veldig frigjørende å slippe unna skrivingen. Det er jo et valg. Og ikke å skrive er et annet valg. Hva hadde skjedd dersom jeg ikke hadde tatt valget om å være til stede i verden i andre sammenhenger enn i skrivingen?

Torgersen svarer på sitt eget spørsmål.

– Jeg kunne ha blitt helt gal av å bare skulle skrive. Men dersom jeg ikke hadde fått skrive, hadde jeg følt meg kvalt fordi det kommer ting hele tiden som jeg har lyst til å skrive om. For meg er det egentlig bare å skrive ut min frykt. Et forsøk på å komme videre.