Måtte bli trilogi

Onsdag foregikk Oslo Filmfestivals første visning av «Urbanized», siste del i Gary Hustwits triologi om design. Regissøren var til stede og svarte i etterkant på spørsmål fra både festivalsjef Tommy Lørdahl og publikum i salen.

– Da jeg lagde «Helvetica» for 5-6 år siden, hadde jeg ikke planlagt å lage flere filmer om design. Men etter at den var ferdig skjønte jeg at det var flere emner innenfor feltet som jeg kunne tenke meg å utforske i dokumentarform, rett og slett fordi det å lage film er en fantastisk måte å lære om et tema på.

Huswit fulgte opp med en film om produktdesign, «Objectified» i 2009, og tar nå for seg byutvikling og arkitektur i «Urbanized», som hadde premiere på filmfestivalen i Toronto i september.

Vil ha større engasjement. – Utformingen av byer og byrom er den designdisiplinen som har størst påvirkning på våre dagligliv, men det er også et område som få mennesker vet så veldig mye om, og jeg tror det er noe vi alle trenger å engasjere oss mer i, forteller Huswit.

– Det har vært interessant å vise filmen i forskjellige byer, fordi de forskjellige tematikkene jeg tar opp er mer aktuell på enkelte steder enn andre. For eksempel er det mange byer i USA der det overhodet ikke er lagt opp til sykling i gatene, hvor nettopp innslagene om byer tilrettelagt for sykling resonnerte litt ekstra.

Regissøren fikk dernest spørsmål om hvordan han går fram når han skal lage dokumentar.

– Jeg er ikke ekspert på noe av dette, men jeg er nysgjerrig. Det handlet egentlig bare om å stupe i det, snakke med folk og finne en del universelle temaer vi kunne se på, siden vi ikke kunne skildre hver eneste by i verden. Dermed er det slik at vi fokuserer på konkrete prosjekter snarere enn byer, og lar prosjektene være den røde tråden som tar oss rundt i verden. Det utvikler seg veldig organisk, jeg starter ikke med en tese, men lar samtalene mine med mennesker forme filmen så mye som mulig. En film som dette kan aldri håpe å skildre alt, men må snarere handle om å fortelle om ideene bak, slik at folk kanskje får lyst til å bli mer involvert i hva som skjer i byene de bor i.

300 timer med film. Huswit og hans to klippere brukte et år i studio på å sette sammen filmen.

– Vi filmet i to og et halvt år og hadde 300 timer med film å velge fra, dermed var det mye som måtte bli liggende igjen på klippegulvet. Vi hadde gjerne 2-3 timer lange intervjusamtaler med menneskene i filmene, men det blir sjelden mer en 2-3 minutter igjen i den endelige filmen. Det er mange byer vi besøkte og filmet i som rett og slett ikke ble med, som Los Angeles og Barcelona. Men slik er det med alle dokumentarer, du ender opp med å skyte voldsomt mye mer enn det du ender opp med å bruke. Det er ikke før du sitter i klippen at du ser hva som kan fungere sammen, som utgjør en større fortelling. I arbeidet med denne filmen så vi for eksempel en klar tendens til gryende grasrotbevegelser i byer over hele verden, at det er stadig mindre vilje til å la viktige beslutninger om hvordan vi bor bestemmes utelukkende av profesjonelle og politikere. Det handler ikke nødvendigvis om store prosjekter, det kan være at nabolaget kommer sammen for å forbedre noe i gaten sin.

På spørsmål om engasjementet kan bli for stort, sveipet han innom vår hjemlige verkebyll rundt plasseringen av Munch-museet.

– På den ene siden handler slike kontroverser gjerne om store byprosjekter der befolkningen ikke føler at de har være med å bestemme, som i prosjektet «Stuttgardt 21» som vi forteller om i filmen, der det først gikk opp for publikum hva som var i ferd med å skje da gravemaskinene begynte å røske opp 200 år gamle trær. På den annen siden kan det bli for mye engasjement, særlig hvis en sak blir politisert, at noen forsøker å slå politisk mynt på en sak, og jeg har forstått det slik at det er det som har skjedd med Munch-museet i Oslo … Alle kan ikke være med på å bestemme alt, men det er viktig for en bys utvikling og prioriteringer at de som bor der er engasjert i hva som skjer. Dessuten bør det ikke alltid handle om å engasjere seg når folk er i mot noe, det burde være omvendt, at styresmaktene i større grad forsøker å finne ut hva folk ønsker for byen sin.

Savnet film om fonter. Huswit begynte i det små med fonten «Helvetica», fikk et bredere lerret med «Objectified» og studerte hele byer med «Urbanized», men hevder at det ikke var planlagt å gjøre ting i stadig større format.

– Det var bare slik det ble. Jeg savnet en film om fonter, men det fantes ingen, så derfor lagde jeg «Helvetica». Men jeg var også interessert i produktdesign og byutvikling, så jeg har fulgt interessene mine snarere enn masterplan. Jeg er i startgropa som filmskaper, «Helvetica» var min første film, og jeg ville gjøre dette til en avsluttende trilogi ellers så ville jeg bare fortsette å lage dokumentarer om design resten av livet. Nå kan jeg gå videre og gjøre andre ting som filmskaper. Jeg har lyst til å lage både spillefilmer og andre typer dokumentarer, avslutter Huswit.

Oslos beste kino? For øvrig kan vi fortelle at Sentrum Scene helt nylig ble digitalisert som kinolokale, og at det nå har grom lyd og et lerret større en noensinne. Lokalet er tegnet av arkiktet Ove Bang og skulle åpne 9. april 1940, noe som av åpenbare grunner ikke skjedde. Sentrum Kino åpnet 2. juledag 1945, og var dengang byens største kino med over 1200 seter. Sentrum hadde fast kinodrift fram til 1988.

Siste sjans til å se «Urbanized» under festivalen er søndag 20. november 19.15 på Tancred, Filmens Hus.

Foto: Brigid Hughes