Oddster i vinden
Han høye tynne fra Nordstrand har vært bortimot umulig å slippe unna det siste året, multimedial som han er. Men det hele begynte med radio. Nei, forresten, det begynte enda tidligere: Som så mange andre innefor gjøglerfagene sto også han på revyscenen, i hvert fall i et års tid, i skolerevyen på Nordstrand. Dernest gikk turen til teksforfatterlinja på Westerdals.
– Så jobbet jeg i Dinamo et år. Etter det ble jeg regissør og etter hvert kreativ leder i Stig og Stein. I dag er jeg ghostwriter og idemaker på Sagveien Resort. Det er radio jeg har jobbet mest med, brent mest for og kanskje gjort det best innenfor i reklamebransjen, forteller Williamson til kreativtforum.no.
Radioproduksjon som grunnskole. Det kan i den anledning være verd å nevne at Williamsons radioarbeid for Vålerenga har vunnet både gull i Gullblyanten og bronse i Cannes Lions. I 2007 ble han sågar kåret til Årets radioregissør i Gullmikken.
– Man får så god trening i dialogregi, dialogskriving og improvisasjon når man driver med radioreklame. Det har nok vært et veldig godt grunnlag for alt jeg har drevet med senere; du skriver manus, du regisserer og instruerer skuespillere. Du er både pedagog og buffer mellom team, skuespiller og kunde. Dessuten er du raskt i gang med skriveprosessen og slipper hele den biten som jeg opplevde som den kjedelige delen av det å skape reklame, strategimøter og denslags. Man er forbi det stadiet i radiostudioet, da er det bare å skrive 20 varianter på strategien og beholde det beste. Dessuten er det befriende med radio fordi det er så enkelt å prøve ut noen ekstra spor, og så kan man heller kaste det som ikke funker.
Mediet har jo sine begrensninger?
– Næh, det er jo jævlig mye mer du kan gjøre på radio enn på film, egentlig. Ta for eksempel de Vålerenga-spottene jeg lagde for Grey, de hadde vært bortimot umulig å feste på film, budsjettmessig: Et brennende tog i Nagasaki, en fergeulykke utenfor Skottland eller hval og fødende kvinner på et skjær. Det er klart at radio gir en del muligheter som koster for mye på film. Man kan lage alle mulige illusjoner. Så hurra for radio!
Tina og Bettina. Apropos formater: Et sketsj-show utført i levende live, slik dere gjør på Torsdag kveld fra Nydalen, er ikke den enkleste formen for humor en kan begi seg ut på.
– Vi hadde jo drevet med Blymandag en del år, en slags subkulturell versjon av TKFN som egentlig bare gikk ut på å lage sketsjer og fjas for vennene våre. Etter hvert begynte vi å bli ganske gode og fikk tilbud om å gå mainstream. Vi var veldig i tvil, fordi vi visste at et program som dette bruker tid på å feste seg. Man ler rett og slett ikke av helt ukjente fjes og figurer. Det tok en sesong før det begynte å ta av, men det var både vi og TV 2 forberedt på.
Det er for øvrig Jon Iver Helgaker i Sagveien Resort som er gudfaren bak de populære rosabloggerne Tina og Bettina fra TKFN, avslører Williamson.
– Det var en sånn sjargong han begynte med da vi jobba i Stig og Stein. Som en forsvarsmekanisme agerte han alltid som en fjortisjente hvis det var lønnsforandlinger eller andre alvorlige ting vi måtte snakke om.
Sjukt mye kakling. Williamson er jo forlengst gått til filmen. Først i «Reprise» (2006), og nå i år med «Hjelp, vi er i filmbransjen», som hadde den skjebnesvangre premieredatoen 22. juli.
– Den fikk en såkalt blandet mottakelse her hjemme, men har fått overraskende gode omtaler i USA. Det er på et vis vanskelig å skjønne, men jeg lurer på om det ikke har å gjøre med dialogen. Vi fikk veldig frie tøyler med dialogen, selv om scenene hadde klare rammer, vi jobbet kontinuerlig med replikkene og forsøkte hele tiden å gjøre forskjellige vitser og varianter. Både i «Reprise» og «Hjelp … » var det en grunnleggende tillit til at skuespillerne kunne levere egne replikker og at ting ikke nødvendigvis måtte være ferdigskrevet. Og da blir det det West Wing-dialog med en gang, vettu, da blir det bra! Det resulterer i en voldsom klippeprossess, men når du får tak i den ene biten som bare stemmer, så er det verdt det. Jeg tror det er den norske filmen som er laget med flest ord. Det er bare så sjukt mye kakling i den filmen.
Epic Lolcat fett. I vår og sommer tilbragte Williamson to og en halv måned på å spille inn «Kon-Tiki» på diverse eksotiske åsteder. I filmen han har rollen som navigatøren og kunstneren Erik Hesselberg.
– Regissørene sitter i klippen nå, og ifølge dem blir det helt epic Lolcat fett. Innspillingen var sinnssyk. Det foregikk i verdens vakreste omgivelser, men var fysisk krevende med tunge tak, høy varme og en diett som skulle holde oss magre. Og ikke minst det å spille inn filmen på både engelsk og norsk, samtidig. Men drit kult, helt rått. En virkelig utfordring på så mange måter.
Williamson avslører at det var deilig å komme hjem til radiostudioet.
– Jeg var hos Både Og og lagde radio her forleden, og da merket jeg hvor mye jeg har savnet studio. Å kunne jobbe helt fra manus, til å hente inn skuespillere, til å leke seg med musikaliteten i spotten i klippen – det er jævlig gøy. Jeg synes nesten det er rart at ikke flere byråer gjør radioproduksjon på huset bare for å lære seg det. Pro Tools er da ikke så vanskelig?
Til slutt forteller han at han i tillegg til alt annet går svanger med bok, skrevet i sommer.
– Jeg tror den kan bli kul. En roman om en fyr som driver og soser rundt i Oslo.
Tja, hvorfor ikke? Noen av de største pålene i norsk litteraturhistorie handler om nettopp det.
Gullmikken går av stabelen 13. oktober på Stratos. Meld deg på her.
Helt til slutt. Odd Magnus' største skrekk i anledning kåringen av vinnerne på Gullmikken, er at det skal akkompagneres av opplagte og ihjælspilte vinnerlåter som «The Winner Takes it All» eller «We Are the Champions». Gå hit for å legge inn ditt forslag på hva du mener er riktig vinnerlåt for de verdige vinnerne av Gullmikken. Vinnerforslaget blir opplest og ikke minst avspilt under utdelingen torsdag kveld.
