Arven etter far
Navn: Anton Soggiu. Alder: 33. Yrke: Fotograf.
Den Oslo-baserte fotografen Anton Soggiu (bildet) foreslo favorittstedet «Helvetesdalen» for å slå av en prat. En litt lurvete strekning mellom Madserud allé og Halvdan Svartes gate. Som ekte Majorstua-gutt var denne dalen et lite stykke natur midt i byen.
– Hunden min vasser her. Jeg skjøt mitt første cover for Natt&Dag her, av Hans Petter Lindstrøm. Og så har jeg en kompis som lå i vannet og gjemte seg for politiet en gang. Det er mye som har skjedd i Helvetesdalen.
Så lenge Anton kan huske, har han hatt interesse for foto. Som barn var ambisjonen å bli naturfotograf. Som tiåring fikk han sitt første kamera, ni år senere sitt første betalte oppdrag.
– Pappa abonnerte på National Geographic. Jeg likte å lese det, og før jeg kunne lese studerte jeg bildene, digget dyr. Men jo eldre jeg ble, og spesielt etter at jeg begynte å studere foto, forstod jeg mer og mer at jeg ikke har tålmodighet til å ligge i et hull i tre måneder for å fotografere … en ugle. Jeg foretrekker helt klart å jobbe med mennesker.
Er det det du liker best med yrket ditt?
– Ja, det er alle de forskjellige folka jeg møter. Jeg er ganske sosial, og det hjelper i jobben min. Foto handler om kommunikasjon, og de beste oppdragene er der hvor jeg får anledning til å tilbringe tid alene med den jeg fotograferer, helst ikke i et studio. For mange blir studiosettingen litt stiv. Jeg jobber nesten utelukkende på location. Det er da jeg har det best, altså.
Folk er folk
Soggiu er en allsidig fotograf, og noen av kundene han jobber med er Nike, NSB, TV3 (presse og reklame for blant annet programmene Hellstrøm, Robinson og Paradise Hotel), Helsedirektoratet, Choice, The Thief, en del norske og utenlandske musikere og idrettsutøvere. Portrettserien hans gjør inntrykk. Man får en fornemmelse av at bildet avslører en hemmelighet om den portretterte.
– Jeg har bygget en egen lysrigg som sitter montert på kameraet. Den er bygget av seks små blitzer som sitter fast på objektivet. Det kameraet bruker jeg bare til akkurat denne serien bilder.
Du kan ikke være redd for å gå for nær?
– Nei, det synes jeg ikke at man kan være som fotograf. Det er viktig å opprette et tillitsbånd med den jeg skal ta bilde av, slik at de stoler på meg.
Hender det at du noen ganger blir nervøs foran et oppdrag?
– Det hender, men alt løser seg alltid. Jeg er i hvert fall aldri nervøs for hvem jeg skal fotografere. Kjente eller ei. Folk er folk, og jeg blir nesten alltid positivt overrasket i møte med mennesker. Som kommersiell fotograf må du være åpen og positiv, og få ting gjort.
Anton får reist en del i jobben, og i vinter var han på oppdrag i Kenya, hvor han skulle dokumentere en norsk hobbymaratonløper, Truls Oma Erichsrud, i hans streben etter å kvalifisere seg til årets World Marathon Major.
– Jeg fikk aldri kofferten min med kamerautstyr som jeg trengte for å ta noen av bildene. Da måtte jeg improvisere. Jeg fikk hjelp av tilfeldige kenyanere, eller jeg bygget kamerastativ av steiner og annet jeg kunne finne.
Anton fortsetter.
– Jeg fant ikke én eneste shorts som passet meg, så det eneste jeg hadde var en badeshorts som jeg fikk låne av Truls. Shortsen var akkurat så kort at undertøyet jeg kjøpte på supermarkedet hang utenfor.
Før et oppdrag har Anton alltid en visjon om hvordan han vil at det skal se ut.
– Men ofte når jeg kommer på settet kan lyset være helt fantastisk og jeg finner en helt annen spot enn den jeg tenkte på. Da tilpasser jeg meg og så kan resultatet bli et helt annet, som faktisk er mye bedre. Man må bruke de mulighetene som oppstår.
– Og så har man jo gode tekniske hjelpemidler som gjør det enklere å forberede seg. Blant annet enn app på telefonen, der jeg kan se hele buen på hvordan solen kommer til å stå hele dagen, med tidspunkter.
Respekt for håndverket
Visuell fasade er viktig for mange. Er det et problem?
– Man har to versjoner av akkurat det: De som er vant til å bli fotografert og som har en sterk oppfatning av hvordan de ser best ut på bilde, og låser seg i en positur. Og så har du dem som nekter å tro at bildene blir bra, og nærmest gir opp. Og da får man jo en sekk med poteter uansett hva man gjør. Den vanskeligste versjonen er nok likevel den første. Det hender at man må være litt streng.
Hvordan da?
– Med fare for å høre mannssjåvinistisk ut, det er kanskje spesielt etter selfie-fenomenet: damer som er vant til å holde kamera litt høyt opp, ansiktet i én favorittvinkel. Det er ikke alltid de ser at en annen vinkel kan være mer flatterende. De er ikke enige fordi de ikke kjenner seg igjen.
Har du en merkevare?
– Det vil jeg kanskje ikke si at jeg har. Jeg har nok ikke den mest dystre stilen, men jeg liker det litt mørkt og så liker jeg det naturlig, er ikke så fan av den veldig photoshoppede looken med kompositter og masse rart. Enkel lyssetting og mer fokus på en god komposisjon er noe som kjennetegner bildene mine. Alt avhenger av hva klienten ønsker seg når man jobber kommersielt, men jeg er opptatt av at det tekniske skal sitte, håndverket skal sitte.
– Jeg er ikke så gammel, men jeg er gammel nok til at jeg har jobbet en del i mørkerom, legger han til.
Du har de analoge teknikkene inne?
– Ja, det digitale bygger jo bare på dem. Det er ikke så mye jeg gjør i min etterbehandling man ikke kunne ha gjort i et mørkerom. Innstillingen min til foto er kanskje litt gammeldags, man skal ha respekt for faget. Selvfølgelig utnytte alt det digitale har å by på, for det er i de fleste tilfeller også bedre. Det er en helt annen læringskurve nå enn før. Det har blitt mye enklere å lære seg foto og det er mer tilgjengelig for massene.
Har det fotofaglige forsvunnet med all den nye teknologien?– Ja, jeg synes det. Man får mer respekt for faget ved å sette seg inn i det, når man vet hva det baserer seg på. Jeg liker ikke snarveier.
Nesten alle har blitt «fotografer», og offentliggjør bildene sine daglig. Er det en utfordring for dere fotografer eller gjør det bare at interessen for foto har blitt større?
– Det er litt vanskelig å svare på det spørsmålet uten å virke kjip. Det avhenger nok en del av hvor etablert man er som fotograf. For de mindre etablerte, så er det jævlig hardt. Og så er det noe med at man egentlig ikke trenger å utdanne seg til fotograf lenger. Nå kan du kjøpe deg et godt kamera, en mac, laste ned photoshop fra Pirate Bay, se en tutorial på YouTube, se litt på hva andre gjør, legge på et filter, og så kan du kalle deg fotograf. Det er ikke en beskytta tittel. Men da får man en stor avstand til håndverket, og kanskje ikke helt forståelsen for hva fotoyrket er.
Hva er vanlige feil hos en hobbyfotograf?
– Det virker som om mange mangler en visjon om hva de vil få til, og ofte er resultatet inspirert av noe de har sett før. Jeg synes det er lite originalitet blant mange nye fotografer. Man ser tydelige trender i sosiale medier: Ta for eksempel gatebilder, en klassisk trend nå er enten en t-banestasjon eller noen bygninger i supersymmetri, eller en som sitter på toppen av en skyskraper og dingler med bena, med et kjølig, matt filter. Det finnes hundrevis av slike profiler. Og det er dørgende kjedelig, synes jeg. Nesten komisk.
Verdt å kjempe for
Anton har et iøyenfallende kamera hengende over den ene skulderen, som han har arvet etter faren. Objektivet er laget på 60-tallet, og er ifølge Soggiu det mest lyssterke objektivet til Canon noensinne.
– Jeg har ventet lenge på et digitalt fullformat-hus som skulle passe til det, og det kom i fjor. Kameraet gir fine og drømmende bilder. Det er ikke perfekt optisk, men det er det jeg liker med det. Det er et Sony-kamera, og så fant jeg en fyr i USA på nettet som lager små adaptere på bestilling.
– Nå har dette blitt lommekameraet mitt. På oppdrag bruker jeg store Nikon-kameraer, dersom noe skulle ha skjedd med dem hadde jeg nok ikke brydd meg like mye, men dette kameraet hadde jeg faktisk kjempet for.
Har du alltid med deg kamera?
– Ja, så og si. 99 prosent av tiden har jeg med kamera. 22. juli var jeg på vei ut av GlasMagasinet da det smalt. Trykket var helt vilt. Kameraten min og jeg er vel ikke riktig navla, for i stedet for å løpe i samme retning som alle andre, løp vi rett mot smellet. Den dagen hadde jeg ikke med kameraet. Det var irriterende der og da, men i ettertid har jeg tenkt at det ble tatt nok bilder den dagen og situasjonen var så jævlig at jeg ikke trengte å ha masse bilder av det.
Begynnelsen
Som ungdom var han rastløs og vilter. Han gikk et år på Sollerudstranda skole på Lysaker, som er en tilrettelagt skole med kombinasjon av teori og yrkesrettede fag. Ifølge ham selv er dette den beste skolen han har gått på, og det var her han fikk sin første opplæring i fotofaget.
– Jeg var skolelei allerede i 6. klasse. Da sluttet jeg med lekser og begynte å skulke. Det ble verre i 7. klasse med involvering av barnevern og politi. Jeg hadde ikke noen diagnose, jeg var bare en jævla drittunge. Vanlig skole var ikke noe for meg, så etter mitt eget forslag begynte jeg på Sollerudstranda i 8. klasse, for der hadde de fotoundervisning. Små klasser og en god lærer. Streng disiplin, mye ansvar, men også frihet. Vi lærte masse!
– For tre år siden traff jeg tilfeldig på den gamle lærer’n min i en fotobutikk i byen. Gamle Svein fra Flekkefjord! Han jobber fortsatt som lærer der. Han syntes det var så gøy at en av elevene hans faktisk hadde blitt fotograf, og inviterte meg ut dit for å snakke med elevene. Nå har jeg faktisk vært der ute noen ganger og hatt litt fotoundervisning for klassen hans.
Hvordan markedsfører du deg selv?
– Det er viktig å være synlig og tilgjengelig. Jeg er ikke så flink til å fortelle om ting jeg gjør, men jeg er ganske aktiv i sosiale medier. Og så har jeg et ganske stort nettverk og håper at ordet sprer seg.
Soggiu har alltid jobbet som frilanser og trives godt med den friheten det gir. Det er litt uklart akkurat når han satset fullt på å bli fotograf. Han har fått oppdrag siden han var tenåring, men fortiden er litt oppstykket og delt, blant annet på grunn av året han tilbragte på Island.
– Etter utdannelsen var jeg lei av foto, lei av Oslo, så jeg flytta til Reykjavik. Broren min bodde der, men jeg hadde aldri vært der før. Jeg ringte ham og forklarte situasjonen og spurte om vi kunne bo sammen. Han svarte at leiligheten hans var litt liten, men at han skulle skaffe en større. I løpet av det året tok jeg nesten ikke bilder. Tror jeg tok ti ruller til sammen. Jeg livnærte meg derimot som snekker.
– Hadde aldri snekret en dag i mitt liv! Men en venn av en venn av broren min trengte en assistent på jobb, og det passet meg fint, jeg måtte bare lære ved å gjøre, da. Fulltidsansatt med 10 timer dagen, fem dager i uka. Det var utrolig slitsomt, så jeg hadde ikke så mye energi til å ta bilder etter jobb.
– Men da jeg kom hjem fra Island så jeg på Oslo med nye øyne, og hadde nye ideer. Jeg kjøpte meg nytt digitalt utstyr og ikke lenge etter fikk jeg et nytt oppdrag, og etter det startet jeg som frilanser hos Natt&Dag. Da hadde jeg en deltidsjobb ved siden av i to år før jeg satset skikkelig. Og de siste åtte årene har jeg kun jobbet selvstendig. Jeg får reist, står fritt til å gjøre det jeg vil og det synes jeg er jævlig all right.
Se flere bilder av Anton Soggiu på www.antonsoggiu.com
Følg @antonsoggiu på Instagram.
Portretter i brødtekstfeltet:
- Portrett Anton Soggiu. Foto: Jeton Kaçaniku
- Jonas Gahr Støre
- Politispaner Eirik Jensen
- Øyvind «Vinni» Sauvik
- Maratonløper Truls Oma Erichsen