KF Hjemme hos: Futatsu Industries

De startet ikke her, men på Egertorget, med fire hoder, ingen kunder, og to rom. Ifølge administrerende direktør Aris Theophilakis reflekterte de fire gründerne aldri over at det kunne gå galt, fordi de hadde slik tro på at de ville finne sin plass i markedet. Og sannelig har de det.

Et førsteinntrykk er mektig og blir i mange tilfeller bekreftet ved en nærmere titt. Hjemme hos Futatsu, i de nye lokalene, er steingulvet grått, veggene hvite, taket svart, menneskene er lavmælte og det store rommet virker kjølig. Man kan høre en knappenål falle. Men her stemmer ikke førsteinntrykket i det hele tatt. Vi ble godt tatt vare på og hadde det så hyggelig at vi ble der halve dagen.

Aris Theophilakis møter oss med et bredt smil, briefer oss kort og presist, og ber oss om å føle oss hjemme.

– Jeg husker vi ble spurt ved oppstart om hvor store vi skulle bli, og jeg svarte at rundt 20, det var bra, da hadde vi « made it». Men nå som vi forlengst har passert det tallet synes jeg fremdeles ikke at vi har «made it», og det er vel kanskje det som gjør det gøy å fortsette, å stadig drive videre, fordi vi ikke er fremme. Da vi startet syntes vi det var fantastisk å være fri, og den følelsen dyrker vi ennå. Mange av oss hadde jobbet for diverse rare eiere og samlet opp erfaringer og tanker om hvordan man kunne gjøre ting bedre, fra prosesser, produkter til ledelse og kultur. Så plutselig ble det vår tur, å være de håpløse lederne vi selv hadde tenkt at vi aldri skulle bli. Livet er urettferdig, gitt.

I dag teller byrået 27 ansatte, men de har siden oppstart også hatt utplasserte team fra kreative skoler, for ifølge Theophilakis har «sånne som oss en plikt til å hjelpe unge inn i bransjen, uansett om man trenger noen eller ikke».

KF: Hva er Futatsu Industries?

– Et kombinert medie- og reklamebyrå, begge deler. Derav navnet, Futatsu, som betyr to/begge deler på japansk - og symbolet vårt i logoen representerer denne dualiteten mellom presisjon og intuisjon. Våre jobber skal skape målbare forskjeller gjennom å vekte disse to komptanseområdene likt.

KF: Er det en historie bak navnevalget?

– Vi ville finne noe som representerte nettopp denne todelte sannheten, og etter mine år i Asia ble fristelsen stor for å gå den japanske corporate veien, der andre byråer som regel heter etternavn eller noe finurlig engelsk. Og når du starter som liten er det greit å hete noe som virker stort.

KF: Hva legger dere i «Creating precision - Inspiring Intuition»?

– Å bruke presisjon og intuisjon er vår business modell, og disse to bærebjelkene mener vi er grunnforutsetningen i all god kommunikasjon. Tradisjonelt er presisjonen ivaretatt av researchinstitutter og mediebyråer gjennom sine metoder, prosesser og måleverktøy, men vi har flyttet alt dette inn rundt samme bord som den intuisjonsbaserte biten, det konseptuelle og kreative. Og det er vel her vi skiller oss ut fra andre reklamebyråer og andre mediebyråer, fordi vi er 100% integrerte, siamesiske tvillinger der andre tilbydere er fettere som deler hybel i helgene. Vi venter ikke på at noen skal komme og fortelle oss hvordan kommunikasjonen vi har utviklet har funket, fordi det måler vi stort sett underveis.

KF: Hvordan jobber dere?

– Alle strategier vi lager, alle konsepter og jobber vi utvikler, er stort sett godt dokumenterte, så avhengig av bransje og merke og målgruppe, er våre løsninger veldig forskjellige fra hverandre. Vi søker alltid størst mulig effekt for minst mulig penger.

KF: Hvordan trives dere i nye lokaler? Hva var grunnen til at dere flyttet?

– Vi vokste ut av de gamle, så dette er vår tredje adresse. De to forrige lå ved Stortinget. Nå har vi omfavnet fremtidens bydel og er veldig happy med det. Med Grønland, Gamlebyen, Tøyen og Barcode i steinkastavstand. Her bruker vi den sleipe eiendomsmeglerdefinisjonen, legger han til før han fortsetter:

– Ikke bare er lokalene mer skreddersydde, men området er mer variert og levende enn veldig mange andre sentrumsområder som stort sett dør etter klokken 17.00.

Dagslyset faller inn gjennom store vinduer. Midt i rommet står langbordet der alle sitter og langs veggene på venstre side ligger møte- og grupperommene, som alle har hvert sitt japanske navn som Aka, Ichi, A’o og Yakuin-shitsu.

KF: Møterommene har egne navn, som betyr …?

– De har enkle deskriptive navn som blå, rød, en, to, tre og store- og lille møterom, men på japansk blir det plutselig forvirrende igjen. Det er great value family fun å virre rundt i et så lite lokale for å finne møtet du skulle vært i.

KF: Hvor foregår de viktige samtalene?

– Alle føler umiddelbart hvordan det går i sjappa, når vi sitter så tett. Alle hører de fleste kundesamtalene vi har på telefon, så hele vårt vokabular og tilnærming og omgang med kunder og leverandører er rimelig åpent, og det blir derfor en veldig transparent kultur. Vi har mindre behov for fellesmøter og fellesmailer, fordi alle egentlig vet.

Ja, for de sitter tett. Alle har rundt en meter skrivebord å boltre seg på før sidemannen, og de er satt sammen slik at like grupper sitter samlet. Det er merkverdig stille rundt langbordet i forhold til antall hoder, som gjorde at undertegnede automatisk begynte å hviske til folk.

– Når man sitter så tett utvikler man en disiplin på støy og samtaler, og vi har for sikkerhets skyld delt ut Koss headsets med støyreduksjon til alle. I tillegg har vi alle jobbe- og møterommene, samt den store terrassen. Mitt inntrykk er at dette er en ganske fin balanse mellom personlig space og ro, og synlighet og fellesfølelse.

I enden av langbordet står det på høytidelig vis plassert et el-piano.

KF: Hvem spiller på el-pianoet? Og hva spilles?

– Sonja spiller julesanger på pianoet hele året, mens jeg spiller helgen inn med kvasikirkelig orgelmusikk - alt ganske stusselig egentlig, men omgitt av nordkoreansk entusiasme. Dette henger sammen det første punktet rundt vår selvforherligende lederskapsmodell, sier han lattermildt.

KF: Dere har flere musikere i stallen. Tilfeldig?

– Ja, eller nei. Kreative folk har ofte flere talenter. Men vi har ikke organisert noe eller tenkt noe mer over det. Latente goder kan man aldri få nok av, ja kanskje er det Norges neste satsningsområde?

De mange møtene med individene gjorde best inntrykk. En fin musikalitet mellom de forsiktig smilende, reserverte nysgjerrige og utadvendte fargerike. Men alle var imøtekommende og vennlige.

Blant annet mac-operatøren Thomas Mantor. Han jobber kun med en av Futatsus største kunder, nemlig Mercedes-Benz. Luksusbilen med verdens mest ettertraktede reservedel som merkevare, som delvis er oppkalt etter datteren til en fransk racerbilsjåfør og som av mange er oppfattet som den aller første automobilen. Mantor, som forsåvidt er den eneste i Futatsu med eget kontor, inviterte meg inn og viste blant annet frem den omfattende brandkampanjen han har jobbet med siden 2009.

Sjefsdesigneren Niri Bøyesen tok meg med opp på taket av bygget, der man hadde en spektakulær utsikt over barcode og fjorden, men som man ikke bør oppholde seg på grunn av faren for å snuble i en usikret ledning og ramle ned.

På kjøkkenet traff vi kreatøren Lina Nordland som skulle ordne lunsj. Lunsjordningen er organisert slik at en gruppe på fire stykker samarbeider en fast dag i uka. På den måten blir de ikke så fort lei og lunsjen varierer fra gang til gang. Og for en lunsj det var! Det lange smale bordet på kjøkkenet, samt kjøkkenbenken bugnet med alt en dødelig kan ønske seg: med tre/fire typer juice, frisk og fyldig salat med kikerter, feta-ost, søte tomater og avokado, til egg og brødmat med utallige påleggssorter som fikk munnen til å løpe i vann. Vi takket ja til å spise med dem, og hoppet ut og inn av hyggelige samtaler.