Bruno Oldani (1936-2021)

I boken «Den reddede tungen» (Die Gerettete Zunge) beskriver nobelprisvinneren Elias Canetti tiden i Zürich. Den unge Canetti samlet inn penger til de nødlidende under den første verdenskrigen, og gikk fra dør til dør med bøssa – høyt som lavt på byens rangstige. Han ble møtt med en kald skulder blant dem som hadde mye, de ga lite eller ingenting. Annerledes var det med de italienske immigrant-arbeiderne i byen. De hadde lite, men ga likevel alt. Her ble han møtt med en sjelden raushet og varme.

Bruno Oldani vokste opp i et slikt arbeidermiljø i Zürich, moren jobbet i butikk og faren var bygningsarbeider. I den grad oppvekstmiljøet preget ham, vil vi kjenne igjen varmen og rausheten i Brunos væremåte. Vi er mange som nå kjenner vemod og er triste ved hans bortgang, men også takknemlighet for alt han bidro med og utførte. Knapt noen har utviklet og formet norsk grafisk design bedre enn nettopp ham. Bruno var kort sagt «Il Padrone», gudfaren for norske designere. Han utdannet mange av dem, enten som ansatte i byrået hans eller som studenter ved SHKS der han også virket som professor.

Ante ikke hva som traff dem

Han kom til Norge som 22-åring i 1958 med diplom i kommunikasjonsdesign fra Kunstgewerbeschule i Zürich. Da han satte foten ned på perrongen på Oslo Østbanestasjon, var ikke morens gamle reisekiste den eneste ballasten han dro med seg. I tillegg hadde han hele den tyskspråklige verdens designtenkning og mentalitet, arven og impulsene fra Weimartidens Bauhaus og sveitsernes Neue Grafik. Datidens norske formgivere ante vel knapt nok hva som traff dem denne dagen for 63 år siden.

I starten jobbet han i flere reklamebyråer og avanserte raskt fra junior til kreativ leder. En artig anekdote fra denne tiden var møtet med en annen norsk, men også tyskspråklig reklamemann. Harald Damsleth, en gudbenådet illustratør og reklameutøver, eller reklametegner som det het den gang da. Han misbrukte evnene sine til fordel for okkupasjonsmakten og var nå blitt en blek skygge av seg selv. Hans karriere tok en brå slutt den 8. mai 1945, men han fikk likevel jobb etter endt soning hos motstandsmannen Odd Myre i Myres Reklamebyrå. En meget stille og dannet mann, fortalte Bruno om Damsleth da jeg spurte ham om dette.

«I møtet med Bruno var de fleste av oss spurver i en tranedans»

Jeg ble kjent med Bruno på nittitallet, og i en periode også som nabo på samme adresse som byrået hans i Bygdøy Allé 28 B. Jeg var gründer og medeier i et konkurrerende byrå, men tidvis jobbet vi sammen på prosjekter vi fant hensiktsmessig. Skjønt konkurrerende, i møtet med Bruno var de fleste av oss spurver i en tranedans. Å stikke innom byrået hans i Bygdøy Allé var som å komme inn i Gepettos hule. Her var sveitsiske modulmøbler (USM Haller for kjennere), viltvoksende bregner, ulike objekter og kulturelle artefacts som kunne sparke i gang fantasien. Kort sagt, en sansefull visuell mosaikk som satte tonen og stemningen i det øyeblikket du trådde over dørstokken. Intensjonen var klar og tydelig, du har nå forlatt den grå monotonien og alt det som virker umulig. Velkommen til oss og alt det som er mulig. Presentasjon er alt, sa Bruno, uten denne får du ikke øye på og interessen for innholdet.

En dypt seriøs profesjon

Bruno startet eget byrå i 1965 og har siden mottatt det som finnes av hedersbevisninger, utmerkelser, priser og flotte titler fra inn- og utland. For KFs lesere er det verdt å merke seg at han var en av grunnleggerne til Kreativt Forum og at han designet Gullblyanten-statuetten som de heldige har på opphøyd plass på hjemmekontoret. Men, mest av alt er arven fra Bruno hvordan vi tenker om design som en dypt seriøs og alvorlig profesjon. Det gamle Nietzsche-sitatet ljomet som et mantra i lokalene hans; «Kunst kommt von Können. Käme es von Wollen, so hiesse es Wulst». Kunst kommer av å kunne. Kom det av å ville, så heter det Vulst. Underforstått, det holder ikke med å ville om du ikke kan. Brunos ethos hadde tre grunnpilarer: Solid håndverk, altoppslukende engasjement og internasjonal orientering – blikket utover, aldri innover. Impulsene kommer alltid utenfra.

Han kunne kokettere med at han var både fargeblind og ikke kunne tegne, men her tror jeg at loven om kompensasjon slår inn. Du utvikler styrke på andre måter som kompenserer svakheten. Paradoksalt kan manglende egenskaper gi dobbelt styrke. Og Brunos styrke var blant annet en sjelden kombinasjon av struktur og sprudelgeist. Alltid i balanse, og i likhet med de joviale italienerne i Zürich begrenset han seg ikke.

Bruno ga alt.

****

Geir Arne Skomsøy er rådgiver og skribent med livslang fartstid innen norsk reklame- og designbransje.