Kom mai, du skjønne stridbare …

Jeg innrømmer det gjerne. Mai er min favoritt tid på året. Denne måneden er fylt med alt vi elsker å bale med som identitet og forandring, ja, dynamikk om du vil. Den fortjener en tale og jeg har bestemt meg for å holde den. Jeg reiser meg, klinker nervøst, men også besluttsomt på glasset, anlegger en (for meg uvant) høytidelig mine og lar det stå til:

Untitled 12tifx
Karl Johansgate, Oslo. 17. mai 1971 (Mittet foto) / Gaularvegen i juni (Normanns Kunstforlag) / «Fra høyfjellet» (Normanns Kunstforlag).

Mai er forandringens måned. Livsbejaende rister vi av oss vinteren og omfavner våren. Naturen skifter farge fra grått til grønt med fuglekvitteret som et tilstedeværende lydspor. Vi henter fram vår indre optimisme og legger mørketidens tungsinn på lagring til neste års sesong. I denne måneden svinger vi mellom vågemot og overmot, og ser ikke helt hvor det ene slutter og det andre begynner. Det stigende humøret forsterkes av symboltunge dager, vaiende faner og flagg, korpsmusikk og hurrarop. 1., 8. og 17. mai forteller oss noe om oppbrudd, forandring og identitet.

Spørsmålet om den nasjonale identiteten er et ømtålig tema, en abstrakt følelse som er vanskelig å definere. Da dikteren T. S. Eliot ble bedt om å definere den britiske, svarte han alt fra kokt kål til gamle katedraler. Da en tidligere kulturminister forsøkte seg på den norske, skrev hun brunost og dugnad. Og noe nærmere er det vanskelig å komme. Den nasjonale identiteten er en miks av felles symboler, tilfeldige hendelser, historisk arv, genetisk rulett, strid og samhold, økonomi, værmeldingen, ketsjup på dressjakka, geologi, religion, sveler på fergene vestpå, vintersport og fotball. Ja da, gjerne brunost og dugnad også. At mange ønsker å heve denne osten til et nasjonalt ikon, får vi takke gode markedsførere for. Denne miksen er som mosaikkbitene i en palassgård. De forsøker å forme et bilde av noe hellig og unikt. Men, kanskje finnes det en annen faktor som har større betydning enn akkurat dette forsøket?

«Den nasjonale identiteten er en miks av felles symboler, tilfeldige hendelser, historisk arv, genetisk rulett, strid og samhold, økonomi, værmeldingen, ketsjup på dressjakka, geologi, religion, sveler på fergene vestpå, vintersport og fotball. Ja da, gjerne brunost og dugnad også.»

Til tross for ballonger, iskrem og pølser er nasjonaldagen like politisk som 1. mai. Dette er fortellingen om utviklingen fra et fåmannsvelde til et demokrati. Om grunnlov, rettigheter, anstendig arbeidsliv og allmenn stemmerett. Det er markeringen av ideen om at all makt må balanseres med motmakt. Den minner oss om kontrasten mellom fortid og nåtid. Den løfter opp et ukuelig framtidshåp som motiverer oss til å holde det gående. Slik har vi, med stein på stein, bygget og forbedret institusjoner som ivaretar hver enkelt av oss. Langsomt ble landet vårt eget, skrev historikeren Sverre Steen. Kanskje ligger den nasjonale identitetens kjerne skjult i disse kjensgjerningene.

Dette leder an til hvordan forandringer skjer. Endringer skapes ikke av karismatiske ledere, protester i gata eller skrik og skrål på sosiale medier, skriver det amerikanske tidsskriftet Atlantic i artikkelen «How to make change, slowly.» Den er heller et resultat av et vedvarende og nærmest usynlig arbeid over lang tid. Slike langsomme revolusjoner beskrives som et teaterstykke i tre akter. I den første akten introduseres plottet og karakterrollene. Hva handler dramaet om, hvem er driveren, hjelperen og motstanderen. I andre akt utvikles plottet og rollene på en slik måte at publikum blir grepet og engasjerer seg. I siste akt tørner det gode og onde sammen i en konfrontasjon og plottet finner sin løsning.

Forandringer krever, med andre ord, en langsom inkubasjonsperiode med planlegging, tålmodighet, debatt og overbevisning. Problemet med våre dagers aktivister er at de hopper rett fra første til siste akt uten at plottet har festet seg og publikum er interessert. Slikt blir det mye virak av, men det flytter hverken makt eller holdninger i ønsket retning. Mye av årsakene til dette er de sosiale medienes rolle som kraftige signalhorn. Det får folk ut på gatene og lar ufordøyde radikale ideer rase rundt på nettet før det oppløses til luft.

Så derfor mai, velkommen til deg og feiringen av de kvalitetene som har tjent oss vel. Ikke minst påminnelsen om at skikkelige forandringer skaper vi med tålmodighet, flid og argumentasjon, i det store som i det små.

Gratulerer med dine jubeldager!

****

Geir Arne Skomsøy er rådgiver og skribent.