Inkluderings- og mangfoldsundersøkelse viser vilje til endring, men foreløpig liten effekt

I underkant av 13.000 reklame-, design-, kommunikasjonsfolk og markedsførere fra 91 land, Norge inkludert, deltok tidligere i år i en undersøkelse for å finne ut hva som skal til for å skape en mer inkluderende og mangfoldig bransje. Det er andre år på rad at undersøkelsen gjennomføres. De viktigste funnene er oppsummert under i følgende ni punkter, mer i deltalj lenger ned:

• 1 av 7 sier fremdeles at de ville forlate vår bransje på grunn av manglende mangfold og inkludering. Dette øker til 1 av 6 for kvinner og LHBT-personer, 1 av 5 for etniske minoriteter og 1 av 4 for funksjonshemmede respondenter.
• 72 prosent av respondentene erfarer at det blir gjort innsats. Men dette tallet varierer mellom land. 87 prosent erkjente innsatsen i USA og Canada. Kun 49 prosent i Japan.
• 1 av 2 respondenter sier at ting har blitt bedre. Men det avhenger av hvor du jobber. 7 av 10 er enige i Spania og Brasil. Kun 3 av 10 er enige i Sverige, Polen og Japan. Og personer i ledende stillinger var mer tilbøyelige til å si at ting har blitt bedre (58 prosent) sammenlignet med ledere (49 prosent) og nyansatte (42 prosent).
• Det kanskje mest kritiske funnet er at vi ikke har beveget oss fremover når det gjelder inkludering, ifølge Kantars inkluderingsindeks. I 2021 var Kantars inkluderingspoengsum 64 prosent. Nå er den 63 prosent.
• Kvinner, LHBT-personer, etniske minoriteter og funksjonshemmede respondenter har fortsatt dårligere erfaringer enn sine motparter.
• De dårligste erfaringene rapporteres av funksjonshemmede respondenter.
• De vanligste formene for diskriminering er fortsatt knyttet til alder, kjønn og familiestatus.
• Kvinner og etniske minoriteter føler seg underrepresentert i ledende stillinger.
• Mental helse er et stort problem. 42 prosent sier at de føler seg stresset og engstelige på jobben.

Fremdeles lang vei å gå

Nesten en av syv medlemmer av den globale markedsføringsbransjen sier at de vurderer å forlate bransjen på grunn av manglende mangfold, likestilling og inkludering, ifølge svarene på den globale DEI-folketellingen for 2023.

Bildet er enda verre blant visse grupper, med 16 prosent av kvinnene (nesten 1 av 6), 17 prosent av LHBT-personer (1 av 6), 22 prosent av etniske minoriteter (mer enn 1 av 5) og 24 prosent av funksjonshemmede respondenter (nesten 1 av 4) som sier at de sannsynligvis vil forlate bransjen. Yngre fagpersoner (25-34 år) og omsorgspersoner er også litt mer tilbøyelige til å forlate jobben enn det globale gjennomsnittet (18 prosent vs. 14 prosent).

Den generelle andelen på én av syv forblir den samme som ble funnet i den første globale DEI-folketellingen i 2021, til tross for alle anstrengelsene selskaper har gjort for å øke mangfoldet, beholde talenter og forbedre sin appell til potensielle ansatte over hele verden.

Disse anstrengelsene blir imidlertid oppfattet i bransjen, med nesten tre av fire (72 prosent) respondenter globalt som erkjenner bransjens forsøk på å bedre opplevelsene til nøkkelgrupper. Tallene varierer imidlertid betydelig etter land, med høyest anerkjennelse i Canada (87 prosent), USA (87 prosent) og Singapore (86 prosent), men betydelig lavere i Japan (49 prosent), Slovenia (51 prosent) og Polen (54 prosent).

Halvparten av respondentene i undersøkelsen (50 prosent) sier at ting har blitt bedre, men tre av ti (30 prosent) sier at ting er det samme som i 2021. Igjen varierer svarene etter land. Syv av ti er enige i at ting har blitt bedre i Spania (70 prosent) og Brasil (69 prosent), men bare tre av ti er enige i Sverige (30 prosent), Japan (32 prosent) og Polen (32 prosent). I Gulf Cooperation Council (GCC) sier 9 prosent av respondentene at ting har blitt verre. Globalt sett er de i lederstillinger mer tilbøyelige til å rapportere at ting har blitt bedre (58 prosent) sammenlignet med ledere (49 prosent) og juniormedarbeidere (42 prosent).

Det generelle nivået av inkludering, beregnet på grunnlag av svar på spørsmål om respondentens følelse av velvære, fravær av diskriminering og tilstedeværelse av negative atferdsmønstre, var nesten identisk med 2021. Den globale DEI inkluderingsindeksen var 64 prosent forrige gang (69 prosent for menn og 61 prosent for kvinner), og i år er den 63 prosent, fremdeles 69 prosent for menn og 61 prosent for kvinner. For LHBT-respondenter har indeksen falt to poeng fra 60 prosent til 58 prosent.

De tre landene som hadde størst forbedringer, var New Zealand (opp 10 prosentpoeng til 71 prosent), Sør-Afrika (opp syv poeng til 61 prosent) og Irland (opp seks poeng til 68 prosent), mens de tre største tilbakegangene ble registrert i Hong Kong SAR (ned seks poeng til 61 prosent), Gulf Cooperation Council (ned fire poeng til 57 prosent) og Nederland (ned fire poeng til 63 prosent).

De mest vanlige formene for diskriminering som ble rapportert, handler fortsatt om alder, kjønn og familiestatus. 41 prosent av kvinner, 42 prosent av foreldre og 39 prosent av omsorgspersoner føler at familiære ansvarsområder hindrer karrieren deres. Tolv prosent av 18-24-åringer og 17 prosent av 55-64-åringer sa at de personlig opplevde aldersdiskriminering, sammenlignet med et samlet global gjennomsnitt på åtte prosent.

Kvinner, LHBT-personer, etniske minoriteter og funksjonshemmede respondenter har fortsatt dårligere opplevelser enn sine motparter. Menn rapporterte om bedre arbeidsopplevelser (69 prosent) enn kvinner (61 prosent). Funksjonshemmede respondenter rapporterte om de dårligste arbeidsopplevelsene (45 prosent mot 67 prosent for ikke-funksjonshemmede). Kvinner, funksjonshemmede og etniske minoriteter er alle mer tilbøyelige til å si at de blir urettferdig oversett (30 prosent av kvinner mot 21 prosent av menn, 39 prosent av funksjonshemmede mot 25 prosent for ikke-funksjonshemmede, og 30 prosent for etniske minoriteter sammenlignet med 26 prosent for etniske majoritetsrespondenter), undervurdert sammenlignet med kolleger med lik kompetanse (31 prosent for kvinner mot 23 prosent for menn, 42 prosent for funksjonshemmede mot 26 prosent for ikke-funksjonshemmede, 33 prosent for etniske minoriteter mot 26 prosent for deres majoritetskolleger), mobbet eller følt seg ukomfortable på arbeidsplassen.

Kvinner og etniske minoriteter rapporterer også at de er underrepresentert i lederstillinger. Ved å analysere funksjon etter kjønn er kvinner mer trolige til å jobbe innen markedsføring/PR og kontohåndtering. Kvinnelige respondenter dominerer juniorstillinger (64 prosent kvinner vs. 36 prosent menn), mens mannlige respondenter er dobbelt så trolige til å være i C-Suite-stillinger (21 prosent menn vs. 11 prosent kvinner). Trettiseks prosent av kvinner som har tatt foreldrepermisjon de siste fem årene mener det har satt dem i en ufordelaktig posisjon i karrieren sammenlignet med åtte prosent av menn.

I tillegg føler nesten halvparten av respondentene fortsatt at forfremmelse eller ansettelsesbeslutninger kan være diskriminerende, der bare 55 prosent er enige i uttalelsen: «Ledelsen diskriminerer ikke når det gjelder ansettelse eller karriereutvikling for dem som rapporterer til dem». Dette tallet synker til 52 prosent for kvinner, 51 prosent for etniske minoriteter, 49 prosent for LHBT og bare 43 prosent for funksjonshemmede respondenter. Tallet for 2023 viser en liten forbedring fra 51 prosent som ble oppnådd på samme spørsmål i 2021, men Japan har for øyeblikket det laveste resultatet med bare 34 prosent enighet.

Nøkkelgrupper er også mindre trolige til å være enige i at det er personer som dem i lederstillinger i selskapet, noe som tyder på mangel på rollemodeller. Kvinnenes resultater er tre poeng lavere enn menn, med 58 prosent enighet, etniske minoritetsrespondenter er 13 poeng lavere enn etnisk majoritet, med bare 48 prosent enighet, LHBT-respondenter er 13 poeng lavere enn heterofile respondenter, med 47 prosent enighet, mens funksjonshemmede respondenter viser den største forskjellen på alle, 16 poeng lavere enn ikke-funksjonshemmede, med 46 prosent.

Mental helse er også en viktig bekymring, med 42 prosent av respondentene som sier at de føler seg stresset og engstelige på jobb. Dette når toppen i Italia med 52 prosent, som tilfeldigvis også er markedet med den laveste prosentandelen av respondentene som er enige om at deres selskap er åpne om mentale helseproblemer (31 prosent). Nederland (26 prosent) rapporterer den laveste prosentandelen av respondenter som er stresset eller engstelig på jobb. Totalt sett sier én av to at deres selskap er åpne om mentale helseproblemer, og Filippinene scorer best med 67 prosent.

Andre viktige funn inkluderer:

LHBT-respondenter rapporterer dårligere opplevelser på jobb enn deres heterofile motparter, med en inkluderingsindeks på 58 prosent for LHBT og 65 prosent for heterofile.

Antallet funksjonshemmede respondenter har økt sammenlignet med 2021 (10 prosent mot 7 prosent) og er nærmere den globale referansen på 15 prosent. Svarene deres antyder imidlertid at de har det tøft, med en inkluderingsindeks på 45 prosent sammenlignet med 67 prosent for ikke-funksjonshemmede respondenter.

27 prosent av respondentene er enige i at «jobben min har en negativ fysisk påvirkning på helsen og den mentale helsen min». Bekymringer om mental helse når toppen på 40 prosent i Polen, der 42 prosent i Polen også bemerker påvirkningen på deres fysiske helse. Brasil er det beste landet med hensyn til fysisk helse, der bare 18 prosent er enige om at jobben har en negativ innvirkning, mens Finland er det beste landet for mental helse, der bare 17 prosent nevner det som en bekymring.

Folkene bak undersøkelsen er nå opptatt med å levere landsbestemte rapporter, som vil bli brukt til å oppdatere landsbestemte handlingsplaner og fokusere ressurser på de mest presserende lokale utfordringene.

Et glass halvfullt – og halvtomt

«Vi bør se på dette som et glass halvfullt – og halvtomt. Vi er ikke veldig overrasket over å ikke se noen målbar endring på tvers av den globale industrien på bare to år, fordi utfordringene er så dypt forankret og systemiske i samfunnet. Det tar tid å ta tak i dem og overvinne dem. Men det første steget er å skape bevissthet om problemet. Vi har kanskje ikke flyttet nålen globalt på en meningsfull måte, men industrien gjør stadig mer synlige anstrengelser. Nå er det på tide å doble innsatsen og holde fast ved kursen, fordi våre anstrengelser vil bli belønnet med mer mangfoldige, rettferdige og inkluderende arbeidsplasser hvor de beste talentene vil samles,» sier Stephan Loerke, administrerende direktør i WFA.

Det største bransjesamarbeidet noensinne

Initiativet støttes av en koalisjon av 10 globale markedsførings- og reklameorganisasjoner – WFA, VoxComm, Campaign, Kantar, Advertising Week, Cannes Lions, Effie Worldwide, EACA (European Association of Communications Agencies), IAA, Global Web Index (GWI) og Adweek – samt mer enn 160 organisasjoner på lokalt nivå. Her til lands er Kommunikasjonsforeningen, Kreativt Forum, ANFO, Mediebedriftene, Mediebyråforeningen, INMA og Grafill med på dugnaden. Dette gjør det til det største samarbeidet noensinne i markedsføringsbransjen.