Da KF dro til opptøyene i Los Angeles

Kreativt Forum pleide på begynnelsen av 1990-tallet å arrangere turer for sine medlemmer, som regel sydd sammen av reiseleder Arild Molstad. Dette var før internett, lavpris-flyselskaper, Instagram og ja, mobiltelefoner. TV 2 var ennå ikke lansert og Norges største flyplass het Fornebu, der du kunne komme deg fra baksetet i en taxi til baksiden av en SAS-gardin på under 10 minutter. Kreativt Forum var noen år i forveien blitt en medlemsorganisasjon for både byråer og enkeltmedlemmer, mektig og rimelig ressurssterk, og flaggskipet var avisen eller magasinet, der mange flinke bidro og stoffområdene var vide og ofte velskrevne. Turene var egentlig ikke veldig eksklusive, for selv som fersk tekstforfatter gikk det relativt greit å spare opp de tusenlappene som skulle til. Turene var godt organiserte med spennende faglige biter man ellers ikke fikk tilgang til. Vi skulle både besøke Hollywood, kjente byråer og museer, og sightsee og spise der det gjaldt å spise, se og bli sett.

4 marketeers på langtur

Vi var 4 stykker fra Ogilvy & Mather og Together (søsterbyråer) som hadde bestemt oss for å dra, behørlig søkt om å få fri og som nå satt på en British Airways 747 jumbojet på vei ned til LAX. Thorbjørn Naug, Lars Holt, Fred Hauge og undertegnede. Selve KF-turen var bare berammet til en godt oval helg, men siden dette var langt vekk og noen ikke hadde vært i California før (meg bl.a.), hadde vi fire lagt til en ekstra uke, med hjemreise fra San Francisco. Det skulle redde turen for vårt vedkommende.

Welcome to Hell mr Bond

Det var en solfylt ettermiddag i mai da vi landet. Jeg hadde, som flynerd, fått lov til å sitte en stund i cockpit og prate med pilotene. Dette var også lenge før 9/11, pansrede cockpitdører og air marshals. Det var bare å spørre flyvertinnene, så fikk du som regel lov til å komme frem. Så jeg var i strålende humør og full av barnlig optimisme. Nå ventet de store opplevelsene! Etter at vi fikk bagasjen og satt oss i taxien, fikk vi derimot første hint om at vi var landet i et helt annet kongerike. Sjåføren skrudde på nyhetsbulletinen hvor de informerte om den ferske frikjennelsen av de fire hvite politifolkene, som hadde blitt filmet mens de banket opp afroamerikanske Rodney King. Ojsann, den saken hadde vi hørt om også i Norge. Det var sterk kost, men dette er USA tenkte vi, her skjer vel slikt ganske jevnlig. Og så tenkte vi som nordmenn at dette ordner seg nok, rettferdigheten skjer vel fyllest på et eller annet tidspunkt. Så mens rettsstaten sikkert brettet ut sine beskyttende vinger, fokuserte vi på andre ting.

Stuck in a war zone

Vi kom frem til Hyatt on Sunset, det sagnomsuste rock’n’roll-hotellet fra 70-tallet der bl.a. Rolling Stones pleide å bo/feste. På en høyde over byen og med basseng på taket, var det en perfekt base for storøyde utlendinger. Vi skiftet og kom oss ut og ned til byen hvor vi spiste middag og deretter trakk oppover Sunset Boulevard for en drink. Der satt Tony Curtis med to relativt sett veldig mye yngre damer og koste seg, men det var mannen bak disken som ble midtpunktet. Bartenderen var tydelig oppskjørtet over noe, og da vi spurte sa han at det skjedde ting nede i byen, men at det var uklart hva. Hørtes ut som slåssing, demonstrasjoner eller noe. Vel, nok en gang tenkte vi at dette er jo USA, what else is new? Rundt midnatt dro vi døgnville hjem til hotellet og da vi skrudde på TV’en på rommet traff det oss som en Mack truck. Opptøyer! Alle kanalene hadde reportasjer, reportere og helikoptere fra et sentrum i flammende kaos. Unge sinte mennesker gikk amok på alt og alle, og politiet hadde sitt svare strev med å få kontroll. Shit, tenkte vi. Dette var noe mer enn dagligkost. Så tok jetlagen over og vi sovnet.

Mel Gibson og Chiat Day – og mer vold

Morgenen etter var alt rolig igjen, tilsynelatende. TV-stasjonene oppsummerte og oppsummerte det som hadde skjedd i løpet av natten, men man mente at man hadde fått kontroll med pøblene. Dette var jo vandaler og kriminelle som brukte en tilfeldig rettsavgjørelse som unnskyldning for å bedrive hærverk – and here’s Bob with the weather. Så vi tok fatt på programmet. Vi hadde backstage adgang hos Warner Brothers og deres enorme filmpark, fikk se en rekke fete filmsets samt at vi fikk spise i kantinen med Mel Gibson, som for øvrig ikke la merke til 12 veldig flinke nordmenn der han sikkert reforhandlet nok en «Lethal Weapon»-oppfølger.

Utover ettermiddagen braket det løs igjen med nye opptøyer, men nå spredt over flere steder i byen. Natten ble enda mer voldelig, men da morgenen grydde så alt ut til at det hadde roet seg – og Bob fortalte at vi hadde nok en solfylt dag i vente. Politiet mente de hadde kontroll og vi dro til Venice Beach og berømte Chiat Day, nå TBWA/Chiat Day. Mye kan sies om dette byrået, den gangen huset i kikkertbygget Claes Oldenburg hadde laget for dem, sjørøverslagordet deres, open office-politikken og ikke minst kampanjene deres, men det vil ta for lang tid. Vi fikk bl.a. servert Energizer Bunny-caset til stor munterhet og ramlet ut i solen på Venice for å spise lunsj, kjøpe noe surfebatikk eller «I love LA» T-skjorter. Vi kulle bli hentet klokken to av minibussen, så vi soste lett rundt og så på livet.

We’re under attack

Da kommer det folk løpende bortover Venice Beach og roper og veiver med armene: «They’re coming! They’re coming!». Alle visste hvem de mente. Og på under ti minutter hadde turistattraksjonen Venice Beach verken turister eller attraksjoner igjen. Folk rømte. Alt stengte. Uteliggerne forduftet. Butikkene planket igjen og noen av butikkeierne ladet våpen og la seg på taket for å forsvare butikkene sine, som nok manglet forsikring. Igjen stod 12 forvirra og rimelig redde nordmenn uten peiling på hvor, hva, GPS eller kart. Det var helt tomt, helt uvirkelig tomt som i en postapokalyptisk film. Men dette var mer skremmende enn underholdende. Frådende horder som skulle hevne seg på det hvite klassesamfunnet ville nok ikke ha tid til å høre på «But we’re from Norway»-verset vi ellers er så gode på. Vi hadde ikke noe sted å gjemme oss, og vi visste egentlig ikke om det var noe lurt å gjemme seg og i tilfelle i hvilken retning det lønnet seg å lete etter gjemmesteder. Tiden gikk. Klokken ble to og halv tre, og tre. Men ingen buss. Vi var sikre på at den var tatt av mobben som bare var noen kvartaler unna, så hva faen skulle vi gjøre? Ingen taxier, ingen politifolk, ingen å spørre. Bare lett havbris, noen late måker og 12 redde nordmenn.

Get me outta here!

Litt over halv fire brytes stillheten av hvinende bildekk og inn på promenaden vrenger minibussen seg med sidedøren åpen. Med balltreet over dashbordet og en revolver under setet skriker sjåføren: «Get in!» uten en gang å stoppe bilen. Og vi kaster oss inn i bussen, som skyter av gårde på fortauene og ut i gaten. Sjåføren er ikke særlig pratsom, men vi skjønner at det er små marginer ute og går. Gjengene dukker plutselig opp i forskjellige bydeler og går amok, og forsvinner så videre. Og politiet, som nå både hovedfienden og i mindretall er blitt helt usynlige. Vi holder kjeft og kjører på rødt i de tomme kvartalene opp mot Sunset. Vi kommer frem til hotellet med grei puls og skjønner på personalet, som alle går rundt med FM-radioer, at mobben nå har beveget seg inn i de kvartalene vi akkurat hadde kjørt gjennom. Close call. En minibuss full av relativt velfødde blekansikter midt oppi en frustrert og sinna menneskemasse hadde blitt interessante pressebilder på sitt beste, og kanskje en beklemt bilateral situasjon for UD på sitt verste. Og akkurat der og da opphørte den offisielle KF-turen, litt under halvveis i programmet. Det ble portforbud i Los Angeles, hvilket umiddelbart gikk utover forsyningene til hotellene.

Absolutt absurd

Den ettermiddagen satt vi på toppen av Hyatt ved svømmebassenget og så utover et Los Angeles i flammer. Det vil si. Mesteparten av millionbyen så helt normal ut, men overalt blusset det opp der noen hadde satt fyr på noe. Litt som Beirut i gamle dager. «Oj, se der», «Og der borte smalt det». Det var en absurd følelse å ha klare sympatier med de som nå var forbanna, dette var dypt urettferdig og rasistisk. Samtidig som man var redd for egen sikkerhet fordi man skjønte at på et symbolsk plan var vi en del av urettferdigheten. Så med hotellets siste kalde drink eller øl i hånden, høyt hevet over sosial elendighet og etniske grupper satt opp mot hverandre, var vi fire enige om at det var bra i Norge og at tilfeldighetene ikke skulle få bestemme noe mer over oss på denne turen. Det var ingenting å gjøre i en stengt by der nasjonalgarden og hæren nå var på full fart inn, og ikke godt å si om vi var trygge her oppi åsen heller. Det var tross alt flere av de sinte enn av de med uniform, uansett hvor mange kaserner de tømte bortetter.

Klassereisen

Det juridiske og politiske etterspillet er det skrevet mye om. For KF-gjengen på Sunset Boulevard ble avslutningen så visst todelt. Vi fire som skulle være en uke lenger fikk til slutt leid en Chysler LeBaron (cabriolet) og kjørt av gårde til San Diego, og dro deretter nordover igjen langs Highway 1 hvor vi endte opp i San Francisco. Vi hadde en fantastisk hyggelig og lærerik Californiatur. De som skulle hjem som planlagt ble sittende på et hotell tom for det meste av forsyninger, og har kanskje skrevet en annen slutt på sine memoarer. Alle fikk uansett mer enn de betalte for, men selvfølgelig ikke som forventet. Det var ikke bare deler av LA som ble hærpa, for de fleste av oss gikk deler av den amerikanske drømmen også litt i knas på denne turen.

Alle foto: Thorbjørn Naug