Della Femina Travisano & Partners: Utskudd! Intriger! Sladder!
Kreative reklamebyråer fra historien: Navn: Della Femina Travisano & Partners. Sted: New York. Startet: 1967. Nedlagt: 2001.
1960-tallet var den kreative reklamens gjennombruddstid, og i front gikk selvsikre, storkjefta og smarte kreatører som hadde alt å bevise og lite å tape. Ikke alle som fikk oppmerksomhet lykkes, men mange var de som gjorde det. Og både pressen, bransjen og mange kunder elsket den nye energien som lå i mulighetene disse egoene skapte, og løftet velvillig frem historiene og overdrivelsene.
De største byråene i verden var fremdeles konservative amerikanske mastodonter, der J. Walter Thompson lenge var den aller største, og deretter kom de alle, som McCann-Erickson, Young & Rubicam, Ogilvy Benson & Mather, Batten Barton Durstine & Osborne, Benton & Bowles, Ted Bates & Company, Norman Craig & Kummel, Grey Advertising, Sullivan Stauffer Colwell & Bayles, Compton og Dancer Fitzgerald-Sample, samt de store utenfor New York som Needham Harper Steers, Foote Cone & Belding, N.W. Ayer og The Leo Burnett Agency.
«From those wonderful folks who gave you Pearl Harbour»
Jerry Della Femina fra Brooklyn var en kreativ oppvigler, smart og eksentrisk. Men Jerry var ikke et umiddelbart talent, og han brukte lang tid på å etablere seg. Han jobbet seg opp fra små og ubetydelige byråer, til han fikk erfaring og nok selvtillit. Hans siste jobb før han startet eget var hos Ted Bates, et stort og konservativt byrå som hadde utviklet reason-why reklamen, der teorien var å hamre rasjonelle fordeler så intenst i reklamen at folk slukøret kunne dem på rams.
Jerry tok jobben for å tjene gode penger, og antageligvis også for å bli herostratisk berømt for å opprøre de rasjonelle disiplene – det kunne bli overskrifter av slikt, og det ble det. Det var under en internpresentasjon for Panasonic at han foreslo kampanjen «From those wonderful folks who gave you Pearl Harbour», en tittel han brukte på sin 1969 bestselger om reklamebransjen – og myten om han selv. «People think that advertising is Tony Randall. It's not.» Bytt ut Tony Randall med Don Draper, så skjønner du poenget hans.
Della Femina mente at Hollywood i alt for mange år hadde fortalt at reklamebransjen bestod av perfekt utseende mannlige modeller med gode manerer (se også Cary Grant som hot shot reklamemann i Alfred Hitchcocks «North by Northwest» – red.anm). Det var fullstendig feil mente Della Femina, som refererte til utskuddene, intrigene, sladderen, drikkingen og den grenseløse kreativiteten som i det ene øyeblikket løftet personer opp i himmelen for i det andre å slippe dem brutalt ned i en dyp kum.
Han fikk med seg Ron Travisano, en dreven art director og en kar som fikk skrapt sammen åtti tusen dollar til å starte opp. De fikk ingen kunder, og de hadde til tre måneders drift da de fikk ideen om å invitere til et enormt juleselskap med over tusen mennesker. Det luktet suksess og et forsikringsselskap bet på, og så gikk det slag i slag.
Deres kanskje mest ikoniske kampanje gikk over mange år for Isuzu. De skapte en karakter, en slesk løgner av en bilselger kalt Joe Isuzu. Han løy alltid om bilene og alt annet, men reklamen fikk allikevel frem det viktigste med disse bilene, som var fornuftige, rimelige og holdbare japanske biler. David Leisure, som skuespilleren het, ble kjendis og gjorde comeback for Isuzu langt innpå 2000-tallet. Men da var byrået Della Femina for lengst historie.
