– Alle norske designere burde eie denne
Den visuelle filmskaperen Hedda Virik har stafettpinnen. Den siste tiden har hun tatt seg selv i å lete etter produksjoner som gjorde inntrykk på henne som barn, noe hun viser eksempler på i ukens Kudos.
Hedda Virik
Jeg har vært visuell filmskaper innen art department i over 12 år. I det siste regisserer og skriver jeg egne ting. Når det kommer til utdannelse har jeg en uferdig bachelor fra 2011, for jeg dro på mislykka kjærlighetstur til Ayia Napa i stedet.
– Tusen takk for pinnen, Runar! Må si at hver gang jeg ser den Mills Kaviar-reklamen du skøyt, så choker jeg opp, og Nordlandshjertet renner over.
Fortell om én eller flere norskproduserte jobber du er glad i:
– I det siste har jeg funnet at jeg oppsøker gamle produksjoner som gjorde inntrykk på meg som barn, og prøver å lese dette i moderne kontekst. For å nå et større (og ofte yngre) publikum blir skapere mer og mer oppfordret til å gå tvers over plattformer. Kan produktet ditt bli en sang, en sketsj, et spill, en film eller et meme? Hvordan går man viralt?
– Som ung var det noen slike produksjoner som virket som «fenomener». Boyzvoice og mockumentaryfilmen var et av de fenomenene som virkelig satte spor, og gjorde meg oppmerksom på meta-delene ved kunst.
– Det var noe mindblowing med det å kjenne en sjanger og publikum godt nok til å vri det på hodet, treffe en nerve og ikke være redd for å miste noen på veien.
– Fra å starte som en sketsj, til å bli signert av Universal, nå musikktopplistene, å pøse ut musikkvideoer som «alle» kunne koreografien til, til å faktisk bli regnet som et boyband av mange (VG anmeldte «Let Me Be Your Father X-Mas» som en seriøs sang – fikk «terningkast Nei»), lage spillefilm, og spille på en av Norges største konserter. Boyzvoice var jævla gøy å følge i real time.
– Det er herlig å se noe som var helhjerta og pure, hvor det fortsatt ga sleivspark til en industri som tilsynelatende lever av overfladiske og pompøse fadeser. De gjorde smart å aldri hate på fansen, og spilte heller på absurditetene ved å være et boyband. I ånden til Christopher Guest så var det kjærlighet til små mennesker, og uironisk fremførelse som vant igjennom. Helten i historien er jo en super-fan. Her syns jeg Norge er best: når vi bruker dedikert humor, sjanger og varme, i opposisjon til det kyniske, påtatte kule, og ironiske. Lifestyle-reklamer er vel ikke så vanlig i Norge, eller?
– Av en eller annen grunn spilles «Get ready to be Boyzvoiced» på TV i Australia, hvert år. Norges Y2K-versjon av «Tre Nøtter Til Askepott» der altså.
– Når vi i dag er så klar over alle metaaspektene til medier, plattformer, og alt virker mer industrialisert er det utrolig forfriskende å se på ting som blir laget med en visjon som ikke bør unnskyldes eller forklares. A more innocent time.
– Boyzvoiced er også den spirituelle halvbroren til Karpes konsertfilm-møter-universekspanderende bakgrunnshistorier Adjø Montebello (shout out til regissør Thea Hvistendahl). Kompromissløse kunstnere som går 100% inn i et univers som foregår over flere plattformer, som har tiltro til at fansen «skjønner greia».
– Som nordmann og designer så må art department-favoritten og arbeidshesten Luxo-lampa nevnes. Ikonisk norsk design av Jac Jacobsen fra 1930-tallet, som endte opp med å inspirere en reklame for datamaskiner, som ble en Oscarnominert kortfilm («Luxo Jr.» John Lasseter, 1986), som igjen ble opphavet til verdens største animasjonsselskap Pixar – og som nå er deres maskot. Jeg kan tørre å påstå at lampa er å finne i de fleste norske serier og filmer, og i mange hjem. Alle norske designere burde eie denne! Praktisk, stilig, allsidig, tidløs.
Nevn et eller flere inspirerende internasjonale/utenlandske arbeid du gjerne skulle lagd selv.
– For å fortsette tråden med å nå ut over flere plattformer og viral markedsføring så er vel horrorsjangeren en mester.
– Fra panikken over at radioprogrammet «The War of the Worlds» (Welles, 1938) var ekte, til anklagene og rettssaken om at crewet ble myrdet av regissøren i found footagefilmen «Cannibal Holocaust» (Deodato, 1980), til den smarte og planlagte markedsføringen av «The Blair Witch Project» (Myrick, Sánchez 1999).
– Vi følger tre amatørfilmskapere som skal lage en dokumentar om den fiktive The Blair Witch, hvor tragedie medfølger. Det var en utfordrende produksjon, men en milepæl i filmhistorie, og absolutt noe som bare kunne skjedd der og da. Utrolig gøy å kunne hatt en finger med i spillet der.
– Skaperne hadde på forhånd avtalt med skuespillerne om å holde lav profil slik at folk skulle tro at de faktisk var borte/døde, noe som ble opprettholdt av IMDB et år etter filmen kom ut. De skapte nettsiden med notater fra de fiktive filmskaperne, research, intervjuer med lokale i den fiktive byen, politirapporter og savnede-plakater som ble gitt ut til filmfestivaler og universiteter, en mockumentary sendt på TV om legenden The Blair Witch Project inspirerte. Publikum ble oppfordret til å snakke sammen på forum, gjøre sin egen research, og lage egne nettsider dedikert til legenden og mysteriet.
– Da var det kanskje passende at det ble Skam (Andem, 2015-2017), som omhandler horroren over å være tenåring, som tok opp markedsføringsfakkelen i Norge. Inspirerende!
– For videre studie og inspirasjon om cross-plattform universer anbefaler jeg alle om å sjekke ut den danske spilldesigneren Simon Jon Andreasen, som akkurat nå gjør en doktorgrad om dette hos Høyskolen Innlandet som heter «Citizen Street».
– Når det kommer til kompromissløse skapere, og ting som jeg gjerne villet jobbet på, kommer alt fra Tim & Eric øverst på lista.
– Anti-Hollywood, elsk for det stygge og upolerte, satire, absurd humor, fantastisk klipp, effekter og timing. Da de for eksempel skulle gjøre en reklame for Absolut Vodka var visstnok briefen «gjør hva dere vil, bare nevn produktet», noe som resulterte i en kaotisk feberdrøm i tre deler med Zach Galifianakis - som sikkert inspirerte utallige kontrakter til å bli omskrevet.
– Også alle Infomercials fra Adult Swim oppigjennom åra har vært og er superinspirerende. De har tatt pulsen på USAs utilsiktede absurditeter på måten ting blir markedsført og fremstilt i daytime media. Eksepsjonelle og tighte satiriske kortfilmer som de fleste i bransjen bør ha kjennskap til. De leker med stereotyper innen Amerikansk markedsføring og sjanger, og vrir det ofte til horror.
– «Unedited Footage of a Bear» (Resnick, O’Brien, 2014), «For Profit Online University» (West, 2013) og «Too Many Cooks» (Kelly, 2014) er et godt sted å begynne.
Unedited Footage of a Bear
– En hederlig omtale til BMW The Hire series (2002) som produserte flere gøye reklamene fra verdenskjente regissører. Kortfilm som reklame lagd for internett på sitt beste, med helt ville rollebesetninger. Det ville vært fantastisk å jobbe på bare én av disse reklamene.
– Tony Scotts bidrag (RIP to a king) er cranking-pensum.
– Alt i alt elsker jeg skapere som går inn 100% med en vill visjon, og av en eller annen grunn klarer seg igjennom kompromissmølla. Enten med flaks, pionerskap, kløktighet, tiltro, penger eller naivitet. Deilig er det uansett.
Hvem vil du gjerne sende stafettpinnen videre til, og hvorfor.
– Jeg vil gjerne sende pinnen videre til Alvilde Naterstad. Hun er en fantastisk fotograf, og hun har et interessant blikk, kreativitet og humor. Jeg vil gjerne vite hva hun liker og finner inspirerende.
Takk for meg!
